Klare selv! Alle som har vært med en to-treåring har hørt denne setningen. Det er viktig at barna får mestringsfølelse av å klare å gjøre ting selv. Mamma har fortalt meg om en gang jeg var liten og skulle legge meg, og pappa åpnet knappen i buksa mi. Jeg var rasende fordi jeg ville gjøre det selv. Det hjalp ikke at de kneppet den igjen, for jeg ville gjøre det selv først. Visstnok satt jeg og pappa på gulvet i evigheter og stirret på hverandre i sinne. Nå vet jeg ikke hvor sint han var, sikkert ikke så veldig, men det var jeg.
Nå er jeg der igjen på en måte, jeg liker å kunne gjøre de tingene jeg klarer å gjøre selv. Med mindre det tar hele dagen, selvsagt. Jeg blir ikke lenger sint dersom noen gjør noe for meg, men det er noe med det å klare å gjøre ting selv. Være selvstendig, føle mestring. Det er noe alle mennesker har et behov for, tror jeg. Samfunnet legger jo opp til det også. Lære å leve, fungere, tenke og klare. Gjennom skolegang og så få seg en jobb. Bli uavhengig av andre. Det er en god ting. Føle seg nyttig og føle seg god.
Kanskje er det derfor det kan være vanskelig for mange å spørre om hjelp. Det sitter veldig langt inne for mange, fordi ved å be om hjelp så beviser man både ovenfor seg selv og andre at man ikke klarer alt selv. Det kan bryte med selvfølelse og med forventinger man har, og kanskje forventinger (man tror) andre har til en. Men det er jo sånn at alle trenger hjelp en gang. Til mye eller til lite.
Når man er lam fra brystet og ned, og ikke kan bruke fingrene sine ordentlig sier det seg selv at man trenger hjelp. En ting er til stell, påkledning, forflytning og alt man får hjelp til av staten gjennom hjemmesykepleie og/eller personlige assistenter og slikt. Noe annet er hjelp fra venner og familie. De kan det være mye vanskeligere å be om hjelp fra. Maser jeg? Blir de lei? Burde jeg egentlig ha klart dette? For meg har det heldigvis vært enkelt å be om hjelp. Venner og familie stiller opp enormt mye, og ofte trenger jeg ikke spørre en gang. Mannen og jeg har sluppet folk svært tett innpå, nettopp fordi vi innser at det går ikke an å klare alt selv. Vi begynte tidlig med det, da livet var mye mer kaotisk enn det er nå. Heldigvis. Jeg tror det hadde vært en høyere terskel å begynne seinere.
Selv om det har vært relativt enkelt for meg, er det likevel ikke så kult å tenke på bestandig. Hei, kompis, hyggelig at du stikker innom. Vil du tømme urinposen som ligger på spisestuebordet? Kanskje putte lader i mobilen? Fylle på vannflasken før du setter deg? Samtidig prøver jeg å tenke at om rollene var byttet om så ville jeg gjort det. Uten å nøle. Jeg prøver også å tenke at det er mange som ønsker å hjelpe meg, men de kan ikke få meg til å gå. De kan ikke gi meg mer sensorikk. De kan ikke ta bort frustrasjonen som følger med denne situasjonen, men de kan gjøre praktiske gjøremål. Og det føles sikkert bra å kunne bidra. Jeg vet at de er glad i meg, og ville gjort hva som helst.
Men hva hvis man ikke sitter i rullestol, tenker du kanskje? Jeg har en legitim grunn til å spørre om hjelp, men du “burde jo klare”. Du har ingen problemer med å gå, med å gripe eller med å tisse. Jo, jeg kan skjønne at det er vanskeligere. Det bryter mer med de forventningene samfunnet har til deg. Likevel vil jeg si til deg; det er ingen skam å be om hjelp. Du er ikke et dårligere menneske selv om du ikke klarer alt. Hvis de du spør ikke vil eller kan så er det ikke deg det er noe feil med. Ikke nødvendigvis dem heller, de sliter kanskje med å klare alt i sitt eget liv. Jeg forstår deg. Du føler at de ikke er interessert. Jeg tror riktignok ikke at det er det som er problemet, men heller at de ikke forstår hvordan det er å måtte spørre andre. Kanskje, om de hadde satt seg ned og tatt innover seg hva det betyr å spørre så ville de vært der på pletten. Jeg må tro det, for jeg må ha såpass tillit til medmennesker og medmenneskelighet.
Ja, jeg vet ikke om dette gav mening for noen?
Dagens øredobber til Margit (som også var gårsdagens). Gulløredobber fra pappa. Disse var bursdagsgave for tre-fire år siden. Jeg er veldig glad i dem, først og fremst fordi jeg tenker alltid på pappa, og fordi de går til alt.
Nå skal Mannen og jeg gjøre påskehandelen. Glad påsk til alle (har jo svenskefarger på i dag)!
