Et år

I går var det et år siden jeg kom hjem fra Sunnaas. Siden dengang har jeg jo vært både tre ganger tilbake der, i tillegg til 16 dager på Riksen. Likevel er 04.04.14 dagen jeg kom hjem på ordentlig første gang. Dagen livet skulle begynne. På nytt. Enda en gang. Først skulle jeg lære å leve på Sunnaas, og da jeg endelig mestret det, så var det bare å begynne på nytt igjen. Jeg har lest intervjuer med andre ryggmargsskadde, som sier at de ikke forstod hvor alvorlig det var før de kom på Sunnaas. Der fikk de “et slag i ansiktet”.

Ikke jeg. Jeg forstod skaden først på Ullevål, men pumpa full av morfin og noradrenalin er det vanskelig å bli deppa. Selvfølgelig hadde jeg ikke tatt alt innover meg allerede da, men det ble ingen slag i trynet på Sunnaas. (Bortsett fra at diagnosen min tydeligvis var komplett og ikke inkomplett, som Ullevål sa. Det var et slag. Jeg husker jeg kom til fysio og gråt, men da sa FT at diagnosen er bare på papiret. Du kan ikke noe mindre i dag. Komplett betyr ikke “komplett avrevet”, selv om det høres sånn ut.) På Sunnaas fikk jeg beskjed om at det ikke er noe jeg ikke kan gjøre. (Bortsett fra å gå..) Så jeg har prøvd å leve etter det. Prøvd å kaste meg ut i verden et helt år.

Verden, du er fin. Men det er du som har gitt meg et slag i ansiktet. Du er ikke som de trygge Sunnaas-rammene. Det er ikke alltid lett å komme inn steder. Det er bare jeg som ruller (nesten da, har noen rullende venner), og jeg blir så redd for at folk blir lei av å tilrettelegge for meg. Det koster nesten alltid mer på de rullestolvennlige stedene/hotellene. Og jeg tjener ikke så mye. Heldigvis er lønna fra SSB streit, men 60% av statens minstesats i AAP er ikke mye å skryte av. Jeg er fornøyd med å ikke være så mye syk, men blir til gjengjeld helt slått ut av en uvi. I tillegg til å bli mentalt slått ut av alt byråkratiet jeg møter i hver eneste sammenheng. Til tider nesten parodisk.

Dette er livet. Det nye livet. Jeg gråt masse da jeg tok farvel med RMN 2 etter 9 måneder. Det var enklere på innsiden, men jeg ville ikke bytta. Livet er vanskelig, det er frustrerende og det kan føles uendelig urettferdig. Men fy søren så bra det er også. Verdens beste mann, venner og familie. Jeg er så heldig som får kjenne på så mye kjærlighet. Verdens kuleste lille, store nevø og den skjønneste lille Mini. Disse to finnes. De lever, og jeg får møte dem. Kjenne dem. Jeg får reise. Har reist allerede, til og med.

Dette året har jeg fått bli meg selv igjen. En rullende utgave, men meg selv. Dra på Stabækkamper, spille brettspill (og tape i dem), vinne i Alias, dra på hytteturer, reise til utlandet, freake ut vennene mine med min latterlig gode hukommelse og så mye annet.

Verden, ass! Finurlig fantastisk. Og igjen så takker jeg Sunnaas for å ha gjort meg klar for verden, selv om verden stundom ikke er klar for meg.

Highlights fra året som har vært