Da jeg skadet meg bodde forloveden og jeg i en 31m2 stor leilighet på Grønland, i 2.etg uten heis. Man trenger ikke være ergoterapeut for å skjønne at det ikke ville gå med rullestoler og ryggmargsskade. Vi måtte dermed selge, og helst (!!) kjøpe ny. Til tross for at Husbanken ikke ville hjelpe oss (mannen tjente for mye og jeg for lite -forstå det den som kan!), fikk vi lån i DnB og kjøpte en treroms på Løren. 60 m2, et palass, rett og slett! Følte vi da. Nå skjønner vi at det kun akkurat går. 

De andre pasientene som var innlagt på RMN med meg bodde stort sett utenfor Oslo, og kunne ikke skjønne at vi gadd å betale 2,7 millioner for en så liten leilighet. På Ytre Eiker ville vi fått en villa! Eller ett eller annet annet sted. Det var riktignok aldri et spørsmål for oss, vi skulle bo i Oslo. 

Ja, jeg er enig i at kvadratmeterprisen i hovedstaden er usaklig høy, men nærhet til venner, familie, arbeidsplasser, sushi, kafèer, butikker og tilsvarende var, og er, viktigere for oss. Da må vi bare leve med liten plass. Vi øvde oss jo på å bo trangt på Grønland i seks år. 

Nå er det blitt jeg som er uforstående. Uforstående til at folk “tørr” å bo andre steder. Steder der det er langt til sykehus, langt til helsestasjon, kanskje til og med langt til lege. Samtidig som sykehusene blir sentralisert, og dermed langt fra en del folk som før kanskje hadde nærhet til et sykehus, planlegger regjeringen å overføre flere helsetjenester til kommunene. Dette begynte med samhandlingsreformen, satt i gang av de rødgrønne. 

Jeg har alltid vært for mer makt til kommunene, fordi jeg synes at både lokaldemokrati og distriktspolitikk er viktig. Samtidig er det viktig for meg at lommebok og bosted ikke skal bestemme helsetilbudet ditt. Det første har jeg inntrykk av at det er bred politisk enighet om (selv om noen partier ikke skjønner at privatisering av sykehus potensielt kan motarbeide dette). Magefølelsen sier også at de fleste er enig i at det ikke skal bety noe om hjemstedet ditt er Bjølsen eller Bardufoss. Alle skjønner at det har noe praktisk betydning i form av hvor lett det er for pårørende å besøke eller lignende, men ellers mener i det minste jeg at tilbudet skal være likt. Det tror jeg ikke er mulig å oppnå dersom kommunene har ansvaret. 

Det er et faktum at noen kommuner er rike og andre er fattige. Kommunene skal få fem milliarder mer av Erna og Siv, men betyr det at alle har råd til å tilby det helsetilbudet som trengs? Jeg frykter at dette vil være en slags fraskriving av ansvar fra statens side, og ett skritt på veien til A- og B-kommuner. I enda større grad enn det allerede er. 

Jeg er fullstendig klar over at spesialisttjenester fortsatt vil være statens ansvar, så som ryggmargsskadet er jeg dekket av Sunnaas uansett. Men hva med den nylig opererte som skrives ut fra sykehuset uten at kommunen har et tilbud til ham? Hva med den kronisk syke som bor et sted der det ikke finnes kompetanse på sykdommen hennes? Hun har krav på at kommunen kjøper inn disse tjenestene, men det er ikke gitt at de har råd til det likevel. 

Jeg synes tanken med hjelp der man bor er en god ting. Bakgrunnen er bra. Men regningen, den synes jeg at staten skal plukke opp. Vi er alle en del av det norske fellesskapet. 

Hilsen Bustenskiold!