Hei, Robert.

Det er en stund siden vi snakket sammen sist. Hvordan går det med deg? Jeg har ikke sett så mye til deg, bortsett fra da du sparket NAV-direktøren, men du trenger ikke være redd for at jeg har glemt deg.

Jeg har tenkt en god del på utfordringen du gav meg; hvordan få funksjonshemmede som står utenfor arbeidslivet, inn i arbeidslivet. Jeg forstår at som politiker skulle du helst hatt svaret med en gang, men jeg bruker litt tid, jeg. Det er en av grunnene til at jeg aldri skal bli politiker selv. Du vet jo like godt som meg at det finnes ingen quick fix, i hvertfall ikke som har noen reell effekt. Derfor ble jeg litt skuffa, Robert, da du sparket NAV-direktøren. Nå vet nok du mye bedre enn meg om Lystad har gjort en god eller dårlig jobb som NAV-direktør, men med tanke på at han har blitt ansatt som spesialrådgiver hos deg, og beholdt lønna si, så kan du ikke ha vært veldig skuffet over prestasjonene hans. For meg, som er helt på utsiden, virker det litt som at du gjør en stor og symbolsk handling, men som i realitetene ikke har noe å si for andre enn Lystad selv, som nå får en ny hverdag. For å gjøre noe med NAV, som både brukere, ansatte og du selv ønsker, så må man gjøre noe med selve systemet. En ny kaptein ved roret kan ikke endre kursen på skuta hvis skuta sitter fast på land.

Dessverre og heldigvis er det ikke jeg som skal vikle opp i problemene i NAV. Det er jo strengt tatt ikke jeg som skal få funksjonshemmede ut i arbeid heller, men ettersom jeg har mye egeninteresse i dette, tenkte jeg å tilby deg mine tanker. Jeg vet at det ikke er revolusjonerende eller nytt, men jeg håper du tar det til etterretning likevel.

Et enklere NAV for et enklere liv. Et overordnet tiltak må være å gjøre det enkelt for brukere, arbeidsgivere, leger og ansatte i NAV å bruke de ordningene som finnes. Men dette har jeg allerede vært inne på over, og jeg vet at dette er noe du ønsker også.

Spre kunnskap om NAVs stønadsordninger til bedriftene. Her Robert, her vet jeg at du har satt i gang/skal sette i gang enda bedre støtteordninger og insentiver for at bedrifter skal ansette funksjonshemmede. Det er jeg veldig glad for. Men informasjonen må ut. Jeg “opplyser” mange arbeidsgivere på intervjuer, om hva NAV kan tilby. Men det må bli holdt kurs, oppdaterte nettsider, sendt informasjonsmateriell til bedrifter, spredt det til media (regjeringen hadde kanskje ikke hatt vondt av litt positiv publisitet. Sorry, jeg måtte!). Mener jo ikke at du personlig skal gjøre alt dette, men deleger!

Ikke stram inn stønadsordningene. Det skal lønne seg å jobbe. Dette har jeg hørt så mange ganger at ørene er lei. Ja, det skal lønne seg å jobbe, både for deg selv økonomisk, psykisk og for arbeidsgiver og samfunnet. Jeg skjønner at uførereformen er utarbeidet slik at det skal være enklere å kombinere arbeid og trygd. Det er bra! De fleste uføre kan ikke jobbe, men det er bra å tilrettelegge for de/vi som kan. To ting er likevel feilslått; å ende opp med mindre penger utbetalt gjør ikke at uføre kommer ut i jobb, det skaper bare et større skille mellom de i og utenfor arbeidslivet, og det gir økt fattigdom. For det andre betyr ikke endringene at de som kan og vil jobbe magisk får noen jobb bare fordi uførereformen trer i kraft. Det er vanskelig nok for de funksjonsfriske å få jobb. Det må gjøres noe i selve arbeidslivet.

Praksisplasser og traineestillinger. Her skilles våre veier. Jeg tok opp dette da vi snakket sammen sist, og du sa noe sånt som at “skal ikke funksjonshemmede få samme lønn som alle andre?” Jeg fikk ikke svart deg da, for jeg er ikke så flink til å avbryte, og du er en dyktig politiker som snakker mye. Her er svaret mitt: Jo, selvfølgelig. I en ideell verden var det ingen forskjeller, og alle fikk som fortjent, men vi lever ikke i en ideell verden. Og er det ikke da mye bedre å få arbeidserfaring, nettverk og mer kompetanse, slik at man ender opp i en stilling hvor man får samme lønn som andre? Ta meg som eksempel. Jeg har gode karakterer, gode referanser, toppkarakter på masteroppgaven og får generelt gode tilbakemeldinger fra de fleste. Men jeg sliter med å få jobb. Jeg mangler arbeidserfaring, i likhet med andre nyutdannede. Forskjellen på meg og de andre er at jeg har for mange usikkerhetsmomenter. Hvordan er arbeidskapasiteten min over tid? Hvordan takler jeg å lære meg å gjøre helt ukjente ting? Hvor mye lavere effektivitetsnivå har jeg? Hvor høy prosentstilling er realistisk? Svaret på de fleste av disse spørsmålene er vet ikke. De færreste arbeidsgivere vil gamble på vet ikke når de har noen sikrere kort på hånda.

Jeg har lest historiene til uføre Ola og Kari Nordmann, som har søkt jobber i årevis, og som ikke får napp. Det er et faktum at jo lenger du er borte, jo vanskeligere er det å komme tilbake. Dørterskelen vokser for både arbeidssøker og arbeidsgiver. Når vi likevel får uføretrygd/AAP, er det ikke bedre at vi også får arbeidstrening gjennom praksisplasser? I traineeprogrammene får man jo også ordentlig lønn. Jeg kan ikke forstå at det er bedre å bare vente hjemme. Jeg sa selv ja takk til en praksisplass hos SSB i går. I seks måneder skal jeg jobbe der. Gratis. Føles det rart? Ja. Jeg føler jo at jeg er “verdt mer”. Men jeg må snu det på hodet. Alternativet mitt er jo ikke å jobbe der i seks måneder i full lønn, alternativet er å være hjemme i seks måneder. Det gjorde valget ekstremt enkelt.

Jeg håper du kan tilrettelegge for flere slike stillinger. Det må jo være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Vi får samme trygd, flere arbeidsoppgaver blir gjort, nettverk blir knyttet og kompetanse styrket, og jeg tror det kan hjelpe på psyken til mange å få mestringsfølelse.

Jeg skjønner at du kanskje ønsker at disse tingene skal kunne løses uten statlig inngripen, utover å gi arbeidsgivere sterkere insentiver, men jeg har null tro på at det går. Både offentlig og privat sektor må tenke på budsjetter og marginer. I det offentlige har vi imidlertid muligheten til å regulere arbeidslivet, og opprette stillinger for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Med mer arbeidserfaring så blir det nok enklere også for private selskaper å ansette oss, og på sikt så kanskje blir det slik vi begge ønsker. 

Gi dagpenger og AAP uansett prosent. Dette har ikke så mye med funksjonshemmede ut i arbeidslivet å gjøre, men det er fortsatt viktige endringsforslag. Jeg går på AAP, snart ferdig med mitt første år. Annenhver uke leverer jeg meldekort til NAV, hvor jeg registrerer antall timer i arbeid de siste to ukene. De resterende timene av arbeidsuka betales jeg av NAV. Det er bra, men grensa er, etter hva min saksbehandler i NAV arbeid forteller meg, 60%. Jobber jeg mer enn 60% mister jeg stønad. Det er meg helt uforståelig! Er det ikke bedre at jeg jobber så mye jeg kan, og får penger fra NAV for resten, om det så er kun ti prosent?

I går hadde jeg en uforutsett sykemelding hos en av assistentene. Jeg sendte melding til de andre, blant annet ei som har jobbet fast før, men som nå er tilkallingsvikar. Hun mistet jobben sin i mars, og er nå 50% arbeidsledig. I går satt hun hjemme i stedet for å hjelpe meg. Vet du hvorfor? Ikke fordi hun er lat, hun tilbød seg å komme uten å få betalt, men fordi at dersom hun jobber mer enn de 50% hun skal jobbe, så mister hun arbeidsledighetstrygda si. Er det å legge til rette for at det skal lønne seg å jobbe? Hvorfor kan man ikke få trygd uansett hvilken prosent man jobber, så lenge man oppfyller kravene til arbeidsledighetstrygd? Jeg skjønner ikke.

Takk for praten, Robert. Det var kanskje ikke så mye nytt for deg, men du sa jo du ville jeg skulle si fra om jeg hadde mer på hjertet.

God helg, Robert!

Hilsen Carine