Så selvbevisst at det er slitsomt

Dette innlegget har jeg, i motsetning til nesten alle de andre, rugget på en stund. Det har imidlertid ikke hjulpet, for jeg har fortsatt ikke funnet ordene. Litt fordi jeg ikke helt hvordan jeg skal formulere meg, og litt fordi jeg er bekymret for hvordan mine nærmeste vil tolke det. Jeg har vært redd for at de skal tro at dette er noe jeg sitter og tenker på hele tida, noe som ikke er tilfelle. Hehe, dette var kanskje ikke den enkleste innledningen. La meg begynne på begynnelsen. 
For et par uker siden satt jeg og funderte over bloggen, og tenkte at jeg har ikke så mye nytt å skrive om lengre. Livet som rullestolbruker er jo ikke så annerledes enn mine venners, og hva blir bloggen da? Kun en alminnelig dagbok, som bare handler om en tilfeldig 28-årings hverdag. Det er jo bare et par Nelly-sponsede innlegg fra å være som de hundrevis av rosabloggene jeg elsker å gjøre narr av. Det var annerledes da jeg var innlagt på sykehus, og kunne skrive om institusjonslivet innenfra, eller helt i begynnelsen av hjemmetilværelsen, hvor jeg prøvde å pusle livet tilbake. Nå har jeg jo på sett og vis klart det, så hva skiller meg ut nå? Er det noe poeng? 

Denne tanken gjør meg både glad og trist på en gang. Glad fordi da har jeg jo på en måte nådd et stort mål, trist fordi jeg liker å blogge. Jeg vil jo ikke på død og liv skille meg fra alle andre, men hele utgangspunktet for bloggen er jo at noe er annerledes. Etter å ha tenkt på dette en stund har jeg imidlertid innsett at noe er annerledes. Det er bare at det ligger i hodet mitt. 

Jeg har aldri hatt spesielt god selvtillit, men den har ikke vært helt ødelagt heller. Det har vært mange situasjoner i livet der jeg har vært usikker, som det sikkert er for mange. Men jeg har alltid vært en i mengden. Jeg har aldri skilt meg ut nevneverdig, en gjennomsnittlig hvit jente fra Bærum. I mine kretser er det ikke noe å heve øyenbrynene over. Sammenlignet med resten av verden har jeg åpenbart vunnet gullbilletten, men det har jo alle jeg omgås. 

Nå er jeg blitt ekstremt mye mer selvbevisst og tenker så mye på hvordan andre ser meg. Andre som i fremmede, altså, ikke mine kjære. Hva tenker de når de ser Mannen og meg? Tenker de at han gjør meg en tjeneste? Hva med når jeg er ute med venner? Legger folk merke til rullestolen? Tror de at det er noe galt med hodet mitt? Når jeg har pyntet meg, tenker de at det er søtt at jeg har forsøkt, eller at det ser bra ut? Tenker folk egentlig noe som helst, eller er de for opptatt av å passe sine egne saker? 

Jeg har ingen grunn til å tro at folk tenker noe som helst, de aller fleste overser meg eller er hyggelige. Noen få ganger har jeg opplevd at folk henvender seg til hvem enn jeg er sammen med, og det er kjipt, men stort sett ikke. Men skjedde det før? Helt sikkert, jeg bare tenkte ikke over det. I går snakket vennene mine og jeg om navn. To av mine beste venner, som var her i går, har opprinnelse fra Asia, og dermed veldig unorske navn. For dem er det ikke uvanlig å møte på mennesker som ikke klarer/ikke prøver å uttale navnene deres, selv om det egentlig bare er å lese dem. Vi er alle enige om at det ikke er rasistisk eller vondt ment, men man tenker kanskje mer over det når man vet man skiller seg litt ut. Det er ingen som ikke prøver å uttale mitt navn, men jeg tror over halvparten av folk som ikke kjenner meg kaller meg Carina. Jeg tenker bare ikke over det fordi jeg vet at Carina er vanligere enn Carine. Jeg vet ikke om dette gav mening utenfor hodet mitt, men tanken er at man er så mye mer bevisst på egenskapene ved seg selv som er litt annerledes. Eller unike, det er et mer positivt ladet ord. Det skjedde jo før også, men det har blitt så forsterket etter at jeg nå viser tydelig at noe ved meg skiller seg veldig ut, uansett hvor jeg er. 

Hjelper det at jeg kan rasjonalisere og tenke at det også skjer med andre? Egentlig ikke, jeg skulle så veldig gjerne ønske at jeg ikke skilte meg ut i det hele tatt. Det er slitsomt å bruke masse hjernekapasitet på å bekymre seg for hva andre tenker. Fra et sosiologisk perspektiv er det jo litt interessant, fordi jeg i motsetning til mine venner har endret situasjon. De har alltid hatt asiatisk navn og annen hudfarge. Jeg var majoritet og har blitt en form for minoritet. Men jeg vet ikke om denne form for deltakende observasjon er verdt det, altså. Jeg kunne gjerne vært kunnskapen foruten. 

Hva hadde dette med bloggen og blogging å gjøre? Jeg vet ikke. Jeg vet at  jeg kommer til å fortsette litt til, på en betingelse; når jeg ikke lenger har noe å komme med må dere si fra. Jeg vil ikke bli en dårlig rosablogger. I går opplevde jeg noe for tredje gang; en jente kom bort til oss på Youngstorget og sa at hun leser bloggen min, og synes den er veldig bra. Til deg: du aner ikke hvor glad jeg blir. Det er helt surrealistisk, så reaksjonen min er kanskje ikke så mye å skryte av, men jeg blir så utrolig stolt og glad. Du sa at jeg sikkert får høre det hele tiden, det gjør jeg ikke. Ikke av fremmede. Så tusen, tusen takk! (Shala beklager at hun lo, forresten. Hun lo ikke av deg, men syntes også det er surrealistisk at fremmede er fan av venninna hennes.) 

  
Her er jeg i går, etter toget og en lang feiring. Rød kjole, så klart. Og her er gårsdagens øredobber til Margit: 

  
(Sammen med en stor floke!) Disse øredobbene fikk jeg av mamma til jul for en del år siden. Hun hadde et par som lignet, som jeg syntes var veldig fine, også kjøpte hun nesten like til meg. Snille mamma!
God lørdagskveld, verden. 

Share

19 Comment

  1. Marie says: Reply

    Hei Carine! Jeg er blant dem som leser bloggen din hver dag, og som setter stor pris på at du tar deg tid til å blogge. Du er reflektert, gjennomtenkt og engasjert, og har flere ganger fått meg til å tenke. Så takk! Håper du velger å fortsette bloggen i lang tid fremover.

    1. carinero says: Reply

      Tusen takk, fine deg! Det betyr så mye med sånne kommentarer. Jeg har ikke tenkt å slutte enda 🙂

  2. Marthe Harlem says: Reply

    Hei Carine 🙂
    Håper du ikke gir deg med det første, din blogg er noe av det første jeg sjekker hver dag!
    Spesielt det siste året der jeg har vært i mammaperm har du gitt meg mange “dagens høydepunkter”, jeg er nemlig av den typen som syns det å være i mammaperm i 1 år er litt vel lenge.
    Du har gitt meg mye glede og latter, samt at du har fått meg til å tenke på ting jeg aldri har viet en tanke før. Du før meg til å reflektere over hvor “lett” mitt “normale” liv egentlig er, og at sikkert halvparten av de tingene jeg syter over er filleting.
    Du er veldig flink til å skrive, du er god på å formulere deg og engasjere leserne dine. Jeg tar meg i å tenke om stedene jeg er på er rullestolvennlige eller ikke. (Kan også ha noe med at jeg drasser med meg en barnevogn over alt for tiden). Har også sittet på busser og håpet at rullestolrampene fungerer.

    Jeg håper virkelig du fortsetter å blogge en god stund til!
    Gode klemmer fra Marthe

    PS: Kanskje vi sees på kamp på søndag?

    1. carinero says: Reply

      Fine Marthe! Tusen takk for gode ord, det betyr så utrolig mye. Og hyggelig at du tenker over fremkommelighet der du ferdes. Det må vel være et mål, at flere tenker på det og kanskje til og med sier fra når ting ikke er som de burde. Var ikke på Nadderud på søndag, men neste gang! 🙂

  3. vej says: Reply

    Gosj…nå ble jeg (egoistisk ) redd for att dette innlegget skulle slutte med att du skal gi deg som blogger.
    Jeg er innom her omtrent hårr dag (litt dialekt her nå) .
    Ha ei go helg videre,håper du får dreisen på bilkjøringa raskest mulig.
    Klem frå meg.

    1. carinero says: Reply

      Ingen fare, har ikke tenkt til å slutte å blogge med det første 🙂
      God nesten-helg til deg også!
      Klemmer

  4. Hei, Carine

    Jeg er innom bloggen din nesten daglig for å lese siste innlegg. Har fulgt deg lenge og synes du har en fin / interessant blogg. Du er engasjert og engasjerer leserne dine med reflekterte innlegg. Du er et godt stykke unna å være en rosablogger. Håper du fortsetter å blogge–jeg vil gjerne lese det du skriver.

    Ps. Jeg kjenner faktisk ei som heter Carine, så du er ikke alene med det navnet 😉

    1. carinero says: Reply

      Haha, det er godt å høre 😉
      Tusen takk for fine ord. Godt det er flere som heter Carine med C og E 🙂

  5. Marit says: Reply

    Hei Carine
    Nei, noen rosablogger er du definitivt ikke ! Dine innlegg her er veldig engasjerende,interesante og reflekterte. Du skriver veldig bra Carine og det håper jeg virkelig du vil fortsette med !
    Tenker mye på deg ellers også å håper vi kan treffes på høsten engang. Nå kommer junior straks hjem for sommeren.
    Føler med deg når ting er vanskelige og gleder meg med deg når du har det bra. Lykke til videre med bilkjøringa !
    Ønsker deg og mannen en fin søndag. Kanskje fotballkamp på deg som er så fotballfrelst…..

    Klem

    1. carinero says: Reply

      Tusen takk for veldig hyggelig kommentar 🙂 Tenker å fortsette en stund til.
      God nesten-helg til deg òg!
      Klemmer

  6. Mrs. Johansen says: Reply

    Er fast leser og seg fram til den dagen vi tilfeldigvis møtes i det offentlige rom og jeg kan kunngjøre at jeg din bloggfan.

    1. carinero says: Reply

      Det gleder jeg meg til!

  7. Margit says: Reply

    Hei du har definitivt noe å blogge om, og så lenge man har lyst – er det ikke det alt handler om? Et formidlingsbehov og et formidlingsønske? Det sa i allefall en venninne til meg da jeg fnise litt over mitt eget behov for å blogge. Lesertallene dine vil fort nok fortelle deg om vi er uenige.

    Jeg tenker også at selv om du begynner å bli vant til ditt nye liv og ikke tenker at det er noe ekstraordinært, så gir bloggen din meg stadig vekk nytt syn på små og store ting.

    Forøvrig kan jeg heller ikke jobbe full tid, men jeg har klart å finne en jobb som ikke bare kan tilrettelegges og være fleksibel – jeg har også fast stilling og trives enormt godt. Følelsen av å sette pris på å kunne jobbe, være en del av et fellesskap og tilføre samfunnet noe nyttig om enn ikke full tid er nesten bedre enn lønna (som ikke er stort å skryte av i norsk perspektiv). 🙂

    Stå på!

    1. Zoe1975 says: Reply

      Du må ikke stoppe – hvem skal jeg lese om da – en eller annen rosablogger???;-)

      1. carinero says: Reply

        Hehe, du kan ta det helt med ro, trenger ikke lese rosabloggene enda 😉

    2. carinero says: Reply

      Det høres veldig bra ut, det er det jeg også ønsker meg 🙂 Glad på dine vegne!
      Du har nok rett at det er det det handler om. Så lenge noen gidder å lese det jeg skriver, er det bare å fortsette 😉

  8. Silje says: Reply

    For det første, rosablogger hadde du ikke klart å bli om du prøvde engang. Du har humor, engasjement og gir innsikt, du skriver godt! Håper du ikke gir deg med det første ?

    1. carinero says: Reply

      Haha, nei det har du nok rett i 😉 Tusen takk!

  9. […] dere kjenner meg. Jeg er så selvbevisst at det er slitsomt. Tanken på at noen kanskje ikke likte det nye designet mitt var dermed for skummel. Jeg ville jo […]

Leave a Reply