Kjærlighet, intimitet og sex. Hva skal man skrive uten å utlevere seg selv for mye, men samtidig prøve å gi et innblikk i denne delen av livet? Det er veldig vanskelig, og jeg har tenkt lenge på dette innlegget uten helt å finne ordene. Jeg vet egentlig ikke om jeg har funnet dem enda. Så vi får se hva dette blir til!
Jeg skal ikke utgi meg selv for å være noen ekspert på hverken kjærlighet, intimitet eller sex, hverken før eller etter skaden. Jeg har vært i mitt nåværende forhold i åtte og et halvt år, og har bare hatt et forhold før det, mens jeg gikk på videregående. Jeg er dermed veldig god på mitt eget forhold, men det stopper nok der..
Uavhengig av om man er skadet eller ei vil jeg hevde at kommunikasjon er noe av det aller viktigste i et forhold. Heldigvis har mannen og jeg alltid kunnet prate om alt. Det er jeg veldig glad for, nå som livet på mange måter er snudd opp ned. Jeg var jo redd de første dagene på Ullevål for at forloveden ikke ville bli mannen min likevel. Men han sa (og har gjentatt dette mange ganger) at jeg fortsatt er Carine i hodet, og det er meg han vil ha, ikke gangfunksjonen min. Selvsagt satt litt på spissen. Da det var klart måtte vi jo selvsagt finne ut av hvordan Nye Carine skulle blandes inn i det forholdet vi hadde bygget opp gjennom åtte år, og da er kommunikasjon viktig. På en måte har jo ingenting forandret seg, men samtidig måtte vi finne ut av en del ting på nytt.
Jeg har skrevet flere ganger før at intimgrensene mine har blitt både flyttet på, og delvis visket ut. Kropp er kropp, og nakenhet er ikke så skummelt lenger. Man må på en måte vende seg til at fremmede stirrer inn i underlivet, eller å diskutere konsistens på avføring med andre. Men jeg har vært veldig klar på at jeg ikke vil dele mitt og mannens intime liv med sykehuset, og jeg vil heller ikke dele den intime delen av sykepleien med mannen. For eksempel forviser jeg mannen ut av rommet under kateterisering. Vi snakker selvsagt om alt, og han vet hva som foregår, men jeg vil bevare “mystikken” i forholdet. Her er det selvsagt ingen fasit på hva man skal gjøre, men det er viktig for meg. Jeg ville heller ikke ha sex på sykehuset, for det er bare ulåste dører, og pleiere kommer og går stadig vekk. Jeg ville at den delen av livet bare skulle være min og mannens. Dette er jo to av veldig få intimgrenser som jeg har helt kontroll på selv. Og det kjennes bra.
Når det gjelder den intime delen av forholdet vårt (hei, familie, dere må ikke lese resten om dere ikke vil!), har vi nesten alltid vært gode på å kose masse, og det har vi heldigvis ikke sluttet med. Der er alt som før. Samtidig var det å ha sex igjen for første gang etter ulykken litt som å være jomfru på nytt. Det er litt ting å finne ut av. Igjen er kommunikasjon viktig. Vi snakket både med hverandre, og med sexolog først. Sunnaas er nøye på at sex er en viktig del av et forhold, og man må ikke slutte bare fordi man har ryggmargsskade. Nå er jo jeg jente, og jenter kan jo ha sex uansett hvor høy skade de har. Her er det verre for gutter, de kan jo få problemer. Men det finnes mye hjelpemidler for dette! Jeg kan imidlertid veldig lite om ryggmargsskadete gutters seksualitet. Jeg er heldig, og har ikke mistet all følelse, men det er jo klart at ting er ikke akkurat som før. Praktisk er det (for jenter) ingen ting ikke et par puter og litt humor ikke kan fikse. Fysisk må man lære å kjenne kroppen sin på nytt. Dette gjelder ikke bare for sex, men for alt. Min egen erfaring er imidlertid at det både gikk og føltes mye bedre enn jeg hadde fryktet. Og man kan til og med få.. Ja, her er min intimgrense.
Alt i alt er jeg positivt overrasket over hvor lite som er forandret i forholdet. Det kjipeste å savne er å sitte sammen i sofaen. Men vi skal nok få til det og. Kanskje kjøpe sofa som er lettere å forflytte til og fra?
Ja, god søndag. Takk for meg.