Tenk deg to mennesker. Vi kaller dem for Kari og Kåre, for enkelhets skyld. De er jevngamle, men bor i to ulike deler av landet. Kari er opptatt av å konkurrere på ski, bake hveteboller og reise på eksotiske utflukter med familien. Kåre liker å fiske, se på fotball og liker reise til den samme greske øya år etter år. De er begge snille, gir månedlige donasjoner til Redd Barna og sluntrer unna å ta ut søpla når de kan. En dag skjer det tilfeldigvis noe brutalt og forferdelig i både Kari og Kåres liv. De blir begge utsatt for hendelser som vil forandre livene deres for alltid. Vi kan tenke oss at disse hendelsene kan være hva som helst, men ettersom undertegnedes kompetanse ligger i ryggmargsskade, tar vi utgangspunk at det er det som skjer med disse to også. Både Kåre og Kari får alvorlige ryggmargsskader og må bli sittende i rullestol for resten av livet. La oss for enkelhets skyld si at de får svært like skader, med svært like symptomer og funksjonsnivå. De blir avhengige både av hjelp fra andre, og ikke minst av hjelpemidler for å utføre daglige gjøremål.

La oss nå tenke oss at fordi Kari og Kåre er bosatt i to ulike kommuner får de ikke tilgang på de samme basishjelpemidlene. Kari bor i en rik kommune, og har ikke problemer med å få innvilget de hjelpemidlene hun trenger. Kåre, derimot, bor i en fattig kommune, hvor budsjettene ikke gir rom for alt Kåre trenger. Kommunen må prioritere, og når noe må kuttes gikk det dessverre utover Kåre denne gangen. Resultatet blir at Kari og Kåre ender opp med å leve ganske ulike liv, med forskjellig grad av både selvhjulpenhet og verdighet. 

Den som har litt kjennskap til folketrygdloven vet at slik jeg har portrettert det over ikke er virkeligheten. Hvertfall ikke nå. Retten til hjelpemidler er et statlig ansvar, ivaretatt av folketrygdloven. Hvor du bor i landet har ingenting å si for hvilken hjelp du får. Statens hjelpemiddelsentral har et overordnet ansvar for at alle med varig nedsatt funksjonsevne får de hjelpemidlene de har krav på. Inntil videre. 

I juni skal Stortinget behandle kommunereformen. Inne i den ligger det at kommunene skal overta ansvaret for finansiering og tildeling av basishjelpemidler. Plutselig kan eksempelet med Kari og Kåre være reelle. Statens hjelpemiddelsentral vil bli desentralisert. På toppen av det skal det etter behandlingen av kommunereformen gjennomføres en helhetlig vurdering av hjelpemiddelpolitikken, hvor det blant annet skal avklares hva “basishjelpemidler” er. Det skal altså først vedtas at hjelpemidlene skal ut av folketrygden, og deretter avgjøres hva som egentlig ligger innenfor denne bestemmelsen. Forstå det den som kan. 

Jeg er sterkt i mot at retten til, og finansieringen av, hjelpemidler skal ut av statens anliggende. Alle skal være sikret de samme hjelpemidlene uansett om du bor i Bærum eller Bø. Det er vanskelig nok å leve med funksjonsnedsettelse som det er, om ikke man skal være redd for at kommunen man bor i ikke kan tilby de tingene man trenger. Hjelpemidlene er til for å gjøre livet med funksjonsnedsettelse så enkelt og verdig som mulig. Ikke ta fra noen av oss tilgangen til disse. 

Det finnes en underskriftskampanje i regi av NHF om dette i disse dager. Jeg oppfordrer alle til å skrive under her. Målet er 5000 underskrifter. 

  
Hilsen Strenge-Carine