Følelser på en fredag

Nå skal jeg prøve å forklare hvordan jeg føler ting, også lurer jeg veldig på om andre kan relatere. Jeg har prøvd å forklare dette til mannen flere ganger, men han er ikke koplet sammen på samme måte som meg. Han sier alltid “det er det som gjør deg så snill”, men for det første er ikke jeg snillere enn ham, og for det andre så lurer jeg ikke på hva effekten av følelsene mine er, men heller om andre har det likt.

Jeg forelsket meg i en som heter Mikkel (så lenge siden at han slipper å bli anonymisert) i barnehagen. Vi var kjærester, og det var ingen hemmelighet. Mikkel var også sammen med min bestevenninne. Det var egentlig innmari greit, for nesten alle jentene på Rød avdeling var forelsket i Mikkel, og da var vi i det minste to som slapp å krangle om han. De dagene Mikkel var syk, var derimot bestevenninnen min og jeg kjæreste med Espen også. Espen var ikke den søteste på Rød, og dessuten turte han ikke lukke døra når han tisset. Han hadde likevel den beste rundetiden rundt barnehagehuset, og han kunne gi bestevenninnen og meg veldig høy fart på huska. Men det var Mikkel vi ville være med hjem, og det var Mikkel som hadde en overkøye på rommet sitt bredfullt med kjærlighetserklæringer fra bestevenninnen og meg selv.

Man kan le av denne historien nå, og synes det er søtt med barneforelskelser og barnekjærester. Jeg er sikker på at foreldrene våre lo av oss og syntes vi var søte. Men, og jeg er velsignet med en ekstremt god hukommelse (for god om du spør noen av vennene mine), jeg husker hvordan jeg ble sjalu da Rikke kom som sjørøverPRINSESSE i Mikkels sjørøverbursdag. Hun så ut som Jasmin fra Aladdin, bare med rødt og gult i stedet for blått. Åpnenbart mye finere enn fillene jeg hadde på meg, og med det prøvde hun å innsmigre seg hos ham. Jeg husker også hvor ekstremt glad og litt sjenert jeg ble de gangene Mikkel spurte om jeg ville være med ham hjem. Disse følelsene var jo selvsagt noe helt annet enn hva jeg føler for Mannen. Jeg kunne for eksempel ikke delt på ham med noen, ikke en gang min beste venninne. Samtidig, om man tenker på at jeg var 4-5 år da alt dette skjedde, så var det jo veldig seriøst der og da.

Etter min første forelskelse i Mikkel har jeg aldri ikke vært forelsket i noen. Det er klart at følelsene mine for disse guttene ikke har vært 100 prosent på hele tida, det svinger vel hos alle, men jeg har alltid vært interessert i noen. Her vet jeg for så vidt heller ikke om folk kan relatere? Men dette handler ikke kun om denne typen følelser. Dette handler også om å renne over med følelser for andre mennesker i livet.

Da en av mine bestevenninner fylte 16 år bestemte jeg meg for å gjøre dagen spesiell for henne. Hun var en relativt ny venninne (hadde vært venner i 2 år omtrent), som jeg veldig raskt ble god venn med. Da vi ble kjent oppdaget vi tidlig at vi var veldig like på mange ting, og ikke minst delte hun min kjærlighet for fotball og Stabæk. Jeg boblet over med følelser for denne jenta og visste ikke hva jeg skulle gjøre for å vise henne hvor stor pris jeg satte på vennskapet vårt. Så. (Og jeg skjønner at dette kan virke som (ehm) litt mye..) Jeg fylte et A5-ark med et dikt på ørten vers, bilder og minner. Jeg opprettet en epostadresse til henne, og fikk vennene våre til å sende epost til henne og gratulere henne med dagen, og gav henne tilgang på dagen hennes. Jeg kjøpte et smykke som jeg la på hodeputa hennes til når hun skulle legge seg. Også bakte jeg sikkert et eller annet (her husker jeg faktisk ikke). I dag har jeg utviklet nok sosial intelligens til å skjønne at folk kan bli satt ut av sånt, men jeg var så glad i henne at brystet mitt holdt på å sprekke. Og for de som ikke kjenner meg i det hele tatt: ja, det var 100 prosent platonisk, jeg er latterlig mye hetero.

Et år senere omtrent ble jeg kjent med de som nå er de jeg er mest sammen med, altså Mannen og vennene hans. Deriblant Anders, som både var og er den av disse guttene jeg er mest med. Han er et av de aller beste menneskene som finnes, og en av mine aller beste venner. Det har aldri vært noe mellom oss, kun vennskap. Da venninnen min og jeg først møtte Anders og de andre ble vi veldig satt ut av hvor ulike de var alle guttene vi kjente. Masse hår, ullgenser og palestinaskjerf, interesse for samfunn og politikk, og ikke minst; de snakket om følelser. Jeg kjente jo ikke Anders så godt da, men han snakket om at han var ulykkelig forelsket i Shala. Jeg “falt” for ham med en gang, i den forstand at jeg ble så glad i ham at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre for å vise ham, særlig uten å gi ham feil inntrykk, for jeg var jo ikke interessert i ham på den måten. Venninnen min hadde det heldigvis på samme måte, så flere ganger satt vi og hørte på Simon and Garfunkel og pratet om hvor fin Anders var. Hvem gjør sånt for gutter de ikke er forelsket i?

Tilsvarende bølger av kjærlighet har jeg hatt for nesten alle vennene mine. Jeg blir så glad i dem at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, og kan ende opp med å bare begynne å gråte fordi det er så mye følelser inni meg at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Og husk, det kommer alltid i tillegg til følelsene mine for en gutt. Det blir så mye følelser!

Det er ikke bare venner jeg bobler over av følelser for. Mannen og nærmeste familie er jo en selvfølge. Men da vi sluttet på ungdomsskolen hadde jeg en klump i magen i ukesvis fordi vi måtte si hadet til lærerene våre, og særlig trist for å si hadet til klasseforstanderen vår. Når jeg nå tenker på at jeg ikke har snakket med ham på over ti år blir jeg litt nedfor igjen. Tilsvarende er jeg nå ganske deppa for å ha sagt hadet til menneskene mine på Sunnaas. Heldigvis er jeg eldre nå, og kan ta ansvar for at vi sees utenom sykehuset. Men da jeg dro i november, og trodde at det var siste gang hadde jeg følelser som lignet til forveksling på kjærlighetssorg. Hvem kan kjenne seg igjen i det? Det trenger ikke en gang være kjente mennesker. Jeg kan se en gammel mann eller dame slite med å komme over veien eller lignende og begynne å gråte, for jeg føler så mye for vedkommende. Er det normalt?

Det sier seg selv at med alle disse følelsene kommer det store humørsvingninger. Til mannens store glede.. Eller ikke.

Igjen så har jeg skrevet alt for langt og utlevert meg selv på nye måter. Huff. Jaja, jeg blir glad hvis noen har det på samme måte. Og håper at noen fikk noe ut av innlegget.. God fredag!

Share

Leave a Reply