Herregud så sliten jeg er! Jeg som har ønsket så lenge å delta i arbeidslivet, og på bare tredje dagen er jeg utslitt. Jepp, jeg er i arbeidslivet nå. Tilknyttet et prosjekt på Forskningsavdelingen til SSB. 65 %, men det er nok det, når en dag i uka går bort i trening, og morgenene tar lang tid. I går var jeg først på jobb, så på kjøretime, og deretter tilbake på jobb. Men det er jo verdt det når jeg endelig deltar i et kontorfellesskap, lærer nye ting og får kjenne på hva rutiner betyr for resten av befolkningen, og for ikke å snakke om lø… nei. Ingen lønn. Jeg får ikke en krone mer enn jeg ville fått om jeg satt hjemme og stirret i veggen. Og sånn for at det ikke skal være noe tvil; jeg skadet meg midt mellom fulltidsstudier og jobb, og har dermed ikke tjent meg opp på statens satser. Jeg får minstesats; 680 kroner/dagen.

 

Dagbladet har en reportasjeserie gående nå om unge NAVere (#ungenavere). Om du setter grensen på 30 år, er det angivelig 100.000 av oss. Jeg har ikke lest så mange av artiklene, men jeg har fått med meg Kjetil på 18, som gjerne vil nave. Det er greit å være oppe til 3-4-tida på natta om man ikke har noe å stå opp til. Jeg må innrømme at denne historien gjør meg veldig delt. På den ene siden synes jeg det er blodig urettferdig at jeg faktisk jobber for trygda (selv om jeg jo kunne latt være), mens han kjører Notoddens gater opp og ned og lever livet. Samtidig mener jeg også at velferdsstaten skal hjelpe de som har falt utenfor både skolesystemet og arbeidslivet.

 

Selv om det føles urettferdig er det jo jeg som har valgt å jobbe, og om jeg prøver å tenke fremover øker jeg etter all sannsynlighet sjansene mine for jobb ved å vise at jeg har lyst til å jobbe, til å bidra og til å utvide kunnskapen min. Tiltaket jeg er på nå, er jo noe jeg selv etterlyste i vinter som et middel for å få mennesker med funksjonsnedsettelser ut i arbeid, dog jeg mener fortsatt at traineestillinger er en bedre løsning. Da jeg møtte Robert Eriksson var han skeptisk fordi han mente at traineestillinger betød at man kan betale folk med funksjonsnedsettelser mindre enn i ordinære stillinger, og det er urettferdig. Vel, jeg ser poenget, men jeg er ikke enig, fordi det dreier seg om en tidsbegrenset periode, og man får jo tross alt noe betalt. Kun ut i fra egen erfaring; det hadde føltes bedre/mer normalt å få noe penger for arbeidet jeg gjør. Og ikke for å være skrytete eller noe slikt, men jeg vet ikke om alle hadde giddet å arbeide kun med en usikker, men potensiell økning i sjanse for ordentlig stilling som belønning. Jeg lider av flink-pike-syndrom, men det gjelder nok ikke alle.

 

Jeg vil likevel ikke oppfattes som utakknemlig, for jeg er veldig glad for muligheten til å være på SSB, og de er veldig søte med meg og sier at de er heldige også. Det føles jo bra, i det minste.

Hvis ikke det blir noe jobb kan jeg jo alltids oppfylle stereotypiene og stikke til Spania med trygda mi, og begynne å drikke til lunsj. 

  
God onsdag!

2 comments on “#jobberfortrygda

  1. Grattis med ny jobb, selv om den er dårlig betalt! Tror absolutt den kan hjelpe deg med jobber videre. Og når det gjelder han fra Notodden så føler jeg meg ikke delt i det hele tatt, spesielt når han sier at han ikke vil ta hvilken som helst jobb fordi han da ikke kommer til å gjøre en god jobb… For en arbeidsmoral!

    1. Tusen takk. Det er fint å ha noe å gjøre og få rutiner på hverdagen. Jeg skjønner hva du mener angående han fra Notodden, men jeg tror at det må ligge noe mer bak.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *