Tenk at i den måneden vi er i nå har jeg vært skadet i to år! To år siden jeg hadde levert master og var overlykkelig over å være en muntlig eksamen unna å være ferdig sosiolog. To år siden jeg satt med en god venninne og snakket om hvor bra 2013 skulle bli. To år siden vi planla både bryllup og flytting til Chicago. To år siden jeg var en av de få uten erfaring fra helsevesenet, utenom fastlegen (fordi så mange venner jobbet/jobber der). 

Det føles så vannvittig lenge siden, og samtidig så veldig kort. Et annet liv, samtidig det samme. En god stund var det vanskelig å kjenne på minnene og ønskene fra før ulykken, for jeg satt igjen med en følelse av skuffethet og var flau over at jeg hadde trodd på drømmene om hvordan livet skulle være. Nå er jeg heldigvis forbi det. Nei, det var ikke sånn her det skulle være, men nå er det sånn og da må man forholde seg til det. Jeg så en Dagsrevyenreportasje tidligere i uka om folk med locked in-syndrome, og journalisten spurte han ene hva han hadde lært. Å ta en dag av gangen, svarte han. Det samme gjelder nok for meg. Ta en dag av gangen og lev mens man kan. Plutselig har man ikke muligheten lengre. 

16.06 er rett rundt hjørnet. Datoen vil nok alltid ha noe å si for meg. I fjor ble jeg operert den dagen, egentlig ikke en veldig trivelig måte å markere på, men den operasjonen har jo bidratt til å øke livskvalitet og selvstendighet betraktelig! Jeg følger fortsatt mammas råd om å ikke være lei meg for alt jeg mistet den dagen for to år siden, men heller være glad for det jeg beholdt. Bevisstheten min. Armene mine. Livet mitt. Mannen i mitt liv. Vennene og familien. Muligheten til å møte nevøen og frøken F. I år gleder jeg meg dermed masse til å markere selve dagen med to av mine beste venner, samt feire påfølgende lørdag med mange fler av de jeg liker aller best. 

La vita e bella! 

God helg!