Jeg kaller dere her for FF og KK, det passer så fint. Instinktivt hadde jeg tenkt til å skrive lille store til dere begge, men dere er jo ikke så små lengre. I forhold til meg vil dere jo alltid være knøtt (hehe), men dere er jo så store som dere aldri har vært. Jeg gleder meg masse til å feire dere i dag, heldiggriser som har bursdag på våren og sommeren. Jeg setter utrolig stor pris på dere begge, og jeg var så stolt da du ville være med på kamp med Mannen og meg, FF. At du i tillegg kom bort i pausen, KK, var toppen av kransekaka! Jeg er utrolig glad i dere begge, og dere er ordentlig fine og kule (og vakre og morsomme) begge to! 

Og så da, ettersom jeg er så gammel (buu!) tenkte jeg å fortelle om da jeg var ung. Min kompis Anders pleier å kalle meg en elefant, ikke på grunn av størrelsen, men på grunn av min til tider skremmende gode hukommelse. 

Jeg husker veldig godt da jeg ble 14. Hadde akkurat begynt i 9.klasse. Det var et veldig bra skoleår, fordi overgangen fra barneskolen hadde lagt seg, 10.klassingene var ikke skumle lengre, og det man gjorde hadde ikke betydning for avgangskarakterene. For meg var det siste egentlig litt kjipt, for jeg hadde mitt beste snitt noen sinne i 9.klasse. Da vi kom tilbake fra sommerferie det året fikk vi oppgave i engelsk å lage en presentasjon om hva vi hadde gjort den sommeren, sammen med en annen. Jeg var vandt til å alltid være i par med min bestevenninne fra 3.klasse, dersom vi kunne velge, men før jeg rakk å reagere hadde hun paret seg med en annen jente. Denne andre pleide stort sett å være i par med min venninne Trill. Vi endte dermed opp med hverandre i stedet. Jeg vet ikke hvorfor de valgte hverandre denne gangen, men Trill og jeg var overbevist om at de trodde de kunne gjøre det bedre uten oss. Det skulle ikke vi ha noe av, så vi jobbet mer med denne presentasjonen enn vi nok ellers ville gjort. Jeg husker ikke om vi slo dem, mest sannsynlig ikke, men jeg husker at Trill fikk 6 og jeg 5. Viktigere var det likevel at vi ble mye bedre kjent, og jeg ser på det i dag som starten på et nytt bestevenninneforhold. I tillegg til det andre, riktignok. Siden da har vi vært på flere turer til Frankrike, jeg bodde hos henne en uke da mamma og pappa var i utlandet, hatt henne med på  Stabækkamp (og hun ble frelst!), hun var en av mine to forlovere og nå skal jeg være fadder for datteren hennes. Hvem visste at vennskapene man knytter som 14-åring plutselig kan være med deg livet ut (jeg satser nemlig på det!)? 

Da jeg ble 17 var livet litt annerledes enn da jeg ble 14. I løpet av 1.klasse på videregående hadde den første av nevnte bestevenninner nevnt over, og jeg, møtt en guttegjeng fra Oslo. Vi var veldig betatt av gjengen generelt fordi de var så annerledes fra guttene vi kjente fra før, i tillegg til at vi likte noen bedre enn andre. I slutten av 1.klasse/starten av 2.klasse var jeg superforelsket i en (tilsynelatende) arrogant, smart og veldig kjekk fyr, som til min store sorg fikk seg en annen kjæreste. Jeg var knust, men i dag er jeg gift med fyren! Riktignok gikk forelskelsen over, for den gang, før jeg rakk å fylle 17 i oktober.

17-årsdagen min vil jeg nok alltid huske godt, for den ble feiret utenfor Majorstua skole, fordi jeg lå ti (!) dager i køen til den siste Ringenes Herre-filmen. Mamma, pappa og tante kom ned med en stor gryte pølser til alle som ville ha og jeg ble feiret hele dagen av både kjente og ukjente. Vennene jeg fikk på den tiden er også i dag de jeg kaller mine beste (jeg vanner nok ut dette begrepet, da ingen kan være best hvis alle er best) og nærmeste. 

Mitt visdomsord på veien til dere, FF og KK, er å ta vare på vennene dere har nå. Plutselig er dere 28 og disse menneskene vil være noen av de fineste og viktigste dere har i livet. Huff, nå følte jeg meg gammel. 

Slenger med bilder fra fjorårets bursdagskalas!