..på egenhånd for aller siste gang i livet. Kanskje. Mest sannsynlig. Det var lørdag, og dagen før hadde vært avslutning for fjerdeklassingene jeg hadde på Aktivitetsskolen. Sanger de hadde spilt, som Thriftshop og Cup song surret i hodet, i tillegg til Get Lucky, en sang som fortsatt får magen til å knyte seg. Jeg hadde god tid, lagde egg-og-bananpannekaker til Forloveden. Spritet dem faktisk opp med creme fraiche denne morgenen. Det var sol og sky, og vi satt i vår 31 kvadratmeter store Grønlandsleilighet og spiste.

(Fra bursdagen til kusinene uka før.)

Jeg skulle være med mamma og tante og se etter kjoler til bryllupet. Vi kjørte bil fra sentrum til Frogner, hvor det var markedsdager. Det knyter seg i magen når jeg er på Frogner også nå, for stedet minner meg bare om 15.06.13. I bilen hang brudekjolen, og jeg postet et snikbilde på Instagram.

Middag hos svigermor, sommerfest på Fagerborg. En vannvittig lykkelig og glad dag. Den siste jeg kunne sove til jeg våkner av meg selv. Den siste hvor jeg stod opp selv. Den siste hvor jeg lagde pannekakene selv. Den siste dagen i Før, jeg bare visste det ikke. Heldigvis var det en lykkelig og glad dag. Heldigvis gav jeg meg selv tid til å kjenne på hvor lykkelig jeg var. Heldigvis satte jeg pris på denne frokosten, på handleturen med mamma og tante, på middagen med svigermor og på festen og tiden med vennene på kvelden. Jeg bare trodde at det skulle fortsette å være akkurat sånn.

Er jeg lykkelig i Etter. Ja. Blir det det samme som Før? Nei.

For et år siden ble jeg vekket av hjemmesykepleien kl 09.30. Jeg tok noen toilaxtabletter fordi jeg skulle tømme magen helt. Jeg var ganske sliten etter å ha feiret at jeg ikke døde den dagen et år i forveien. 7 meter ned på bakhodet. Hjerneskade eller død var minst like sannsynlig. Hovn hals og nesten kvelning ved ankomst til Ullevål. Her var det også svært kritisk. Men det gikk bra, og jeg hadde sikkert 30 venner innom lørdag 14.06.14 for å feire at jeg lever.

Men det ble med den ene dagen med feiring. Søndag 15.06.14 ble jeg innlagt på Rikshospitalet for operasjon. En form for urostomi, hvor de brukte blindtarmen min som gang mellom navlen og blæra, så jeg kan tømme blæra gjennom navlen.Et stort steg for selvhjulpenhet, men å våkne på Rikshospitalet 16.06.14, på dagen et år etter at jeg våknet på Ullevål var spesielt. Denne gangen visste vi jo hvorfor. Denne gangen var det planlagt. Noe gikk riktignok galt også denne gangen, og jeg tilbrakte 16 dager der i stedet for syv. Men det ble ikke ni måneder.

I dag ble jeg vekket av Mannen min, omtrent to minutter før assistenten kom. Jeg skulle på jobb/praksis, så assistenten kom til vanlig tid, 07.30. Akkurat som hun gjorde sist mandag, og akkurat som hun skal i morgen. Det er hverdag nå. Etter er ikke helt som Før, men det er ikke helt som Etter var i starten heller. Det er kanskje ikke Etter lengre i det hele tatt, bare livet. Skjørt, verdifullt og uforutsigbart.

Jeg blir mye mer lei meg når jeg tenker på 15.06.13 enn på 16.06.13. Jeg har kommet så langt sammenlignet med 16.06.13, mens dagen før hadde potensiale for så mye mer. Eller, kanskje ikke mer, men noe annet. Vel. Sånn er livet.