Jeg kjefter (her, her, her og den beste, og mest leste her) når jeg mener at rullestoltilgjengeligheten til kollektivtrafikktilbudet er for dårlig, men det er også viktig å skryte når noe er bra eller forbedret. Og nå skal Ruter (ja du leste riktig!) få skryt. 

Lørdag for halvannen uke siden skulle mannen og jeg på middag til svigerfar, som bor på Grønland. Vi bestemte oss for å ta 60-bussen fra Hasle. (Digresjon: på holdeplassen ventet vi sammen med en røykende dame, som måtte opp med intet mindre enn to innhalatorer underveis i sigaretten. Jeg skal prøve veldig hardt å ikke være dømmende, men herregud; jeg kjente mine tidligere astmalunger vri seg i smerte av dette synet.) Uansett. Bussjåføren kom ut, uten at vi bad ham om det, og han hadde til og med en lang pinne med krok i enden for å få opp lemmen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har klaget på disse lemmene som ikke vil åpne seg, og nå hadde endelig sjåføren utstyret som kan behøves! Jeg har ikke tatt buss siden, så jeg vet ikke om det er noe alle har nå, eller bare ham, men det er veldig bra! 

Ikke nok med det! De hadde også fått bilbelte for rullestol! Jeg (ehm) valgte å ikke ta det på, men det er den svarte greia på siden, under rullestolskiltet. Dette er fremgang, Ruter! Jeg liker det. 

Vær snille og se bort fra det faktum at jeg ser ubeskrivelig sløv ut. Jeg var ganske trøtt etter en strabasiøs hjemtur fredag kveld. 

Nå er det dags for årets lyseste natt. Vi skal feire St.Hansaften med verandagrilling og svensk krim. Livet uten ferie ass, det er andre boller. Voksenlivet. Meh.