God dag til deg, og et stort BEKLAGER for den dårligste blogguken siden jeg startet for halvannet år siden. Jeg har vært ganske opptatt, i tillegg til at både Mannen og jeg har vært litt hanglete, så det har vært lite overskudd. Det har også vært en uke med litt følelsesmessig berg-og-dalbane, med onsdag og 10-årsdag som et høydepunkt (takk for alle gratulasjoner!), og tirsdag som bunnpunkt. Hvorfor det, sier du? (Sorry, Anders!) Jo, fordi Mannen oppdaget et rødt merke og en blåsvart tykk blodåre på foten og trodde det var blodpropp eller blodforgiftning. Da han sa at vi måtte ringe ambulanse tror jeg jeg fikk et minipanikkanfall, for så lite lyst hadde jeg på et nytt sykehusopphold. Heldigvis har vi venner med nyttigere utdanninger enn vi selv sitter med, og etter å ha snakket med sykepleier Trill, dr.G og med legevakta var vi enige om at det kun var en irritert blodåre. Puh! 

Dette skulle egentlig være et skryteinnlegg. Jeg skal skryte av min nye BPA-leverandør Aleris. Jeg vet ikke om noen der leser bloggen, og på en måte håper jeg kanskje det, men samtidig ikke. Grunnen til at jeg håper at de ikke leser er det jeg vil si aller først: Jeg er så i mot at noen skal tjene penger på helsetjenester. Aleris er en av de store gutta, og dermed sier magefølelsen min at dette er de kjipe. De onde. De som tjener penger på andres ulykke. Og ikke hvilke som helst penger, de får penger av staten. Våre (hehe, deres) skattepenger går med til å gjøre disse rike (skal være mer presis her når jeg har lest boka Velferdsprofitørene av Linn Herning). På grunn av dette hadde jeg håpet at det ikke skulle være bedre, men det er de. (Når det er sagt var min forrige tilbyder, Uloba, også privat, men ikke drevet for profitt, og dermed automatisk de gode). 

Jeg har forholdt meg til mye byråkrati de siste to årene; NAV arbeid, NAV forvaltning, NAV bilsenter (ikke tro at det er et NAV), diverse sykehus, hjemmetjenesten, bestillerenheten i bydelen, ergoterapeuter, fysioterapeuter, TT-tjenesten, og BPA-leverandører. Jeg skal ikke si at alt det offentlige er ineffektivt og dårlig, for det stemmer ikke. Det er imidlertid et stort, tungrodd system, og det er mer snakk om lysglimt enn generell enkelhet. Aleris skiller seg dermed ut ved å være hjelpsomme, tilpasningsdyktige og runde i kantene. Jeg forstår at de er selgere og jeg er kunden, så de “må”, men hva så? Det funker! 

Denne uka har jeg sendt Aleris en haug med papirer på grunn av oppdaterte kontrakter, reiseavtaler, reisekontrakter og jeg vet ikke hva. Før de hadde mottatt dem kom de imidlertid med nye regler for reising, som påvirket avtalene mine og vaktene til assistentene. Jeg ble ganske stressa, sendte en epost, og hva fikk jeg til svar? Skjønner at det ble vanskelig på kort varsel, behold dine opprinnelige avtaler. I tillegg til at ja, de var enige i at juli var et dårlig tidspunkt å endre regler for reising. Skulle bare mangle, sier du? (Sorry igjen, Anders!) Joda, kanskje, men jeg kan love deg at det vanligvis ikke er systemet som blir tilpasset deg og din situasjon, men du som må tilpasse deg systemet. Jeg ble så lettet! 

Det var også noen feil på disse papirene jeg sendte inn, men dette fikset de! I stedet for å sende en haug med papirer frem og tilbake, så tok vi det over epost og telefon. Og det til og med etter tre. Prøv det i det offentlige eller hos Uloba! Jeg skjønner at man ikke er på jobb kl 22.00, men 15.15 burde det være mulig å få tak i noen. Og ikke måtte vente tre-fire dager på å bli ringt tilbake dersom det ikke er noen på plass. Om man er heldig. Når det er sagt svarer Aleris på epost nesten døgnet rundt. Veldig deilig for meg, men ikke noe jeg forventer. De er også hyggelige i all kommunikasjon jeg har med dem, selv når jeg har sendt streng epost. Det skjer riktignok ikke så ofte. 

Jeg vil poengtere at jeg ikke forventer at verden skal tilpasse seg meg om mine behov når det gjelder hver minste ting, men når det gjelder enkelte ting hadde det vært fint. Et konkret eksempel er fra desember. To av mine faste assistenter hadde sagt opp, jeg holdt intervjurunder med nye, som skulle ha oppstart i januar. Om det er arbeidsmiljøloven (aml) eller Ulobas tariffavtale som bestemmer det, vet jeg ikke, men de har bestemt at man skal avtale vakter tre måneder frem i tid med assistentene. Greit nok. Jeg hadde plan frem til jeg kom hjem fra Thailand 12.01.15, og ville ha med de nye assistentene på en ny plan fra 13.01. Tror du det gikk? Nei. Ulobas tremånedersplaner går til og fra helt bestemte datoer, og datasystemet deres er laget slik at det ikke er noe slingringsmonn. De to faste assistentene jeg hadde igjen og jeg laget dermed en falsk arbeidsplan som varte ut første uka i mars. Ingen av mine faste fra 13.01.15 hadde dermed noen offisiell plan på vakter, noe som både er utrygt for dem og meg. Spurte jeg i desember om lov til å bruke andre datoer? Ja. Fikk jeg lov? Nei. For å være ærlig tror jeg ikke engang jeg fikk svar. 

Nå har jeg ikke vært i en identitsk situasjon med Aleris, men jeg har vært i nok andre til at jeg vet at det ikke ville vært sånn der. Jeg er lei meg for at jeg måtte til de private for å oppleve eksepsjonell service, men jeg er ikke lei meg et sekund for at jeg byttet til dem. 

(Dette er hele tiden snakk om Aleris som BPA-tilbyder. Jeg vet svært lite om hvordan de er som behandler. Og FYI betaler kommunen det samme per BPAtime der som hos Uloba.)