I siste halvdel av juni og nesten hele juli har jeg slitt litt mer enn jeg har gitt uttrykk for her på bloggen. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke har skrevet om det, men det er delvis fordi jeg synes det er vanskelig å skrive om de mindre gode dagene, ettersom jeg er så redd for å uroe folk. Særlig mamma selvfølgelig, men også resten av familien, venner, og alle fjerne og nære som bryr seg og ønsker meg alt vel. Dessuten blir alt så mye mer virkelig når alle vet alt, også må jeg forholde meg til det på en annen måte. Jeg vet ikke om det er forståelig for andre, men sånn er det altså. 

Jeg har følt meg sliten, trøtt, asosial, har hatt litt mageproblemer, mye nervesmerter, uren hud og, værst av alt, hatt insomnia. Uka før denne var jeg faktisk sykemeldt alle dagene fordi jeg uka før kun sov 3-4 timer per natt, gikk på jobb, og dermed ble utslitt. Man skulle tro at et par slike netter gjorde meg så utmattet at jeg til slutt ikke klarte å holde meg våken, men dessverre. Hver gang jeg skulle legge meg var jeg helt lys våken, selv om jeg var trøtt som en strømpe hele dagen og kvelden. Det var riktig ille, fordi jeg ble jo desperat, særlig når jeg ikke kan gå noe sted. Jeg må jo bare ligge der, med minimalt med stillingsendring og håpe at denne natten, da skal jeg sove normalt. Det gikk jo utover Mannen også, flere netter var han jo (halv)våken med meg.

Mandag forrige uke, etter syv av åtte netter på rad hvor jeg sovnet i 3-4-tida, gikk jeg til legen. Jeg gikk egentlig dit fordi jeg ville ha henvisning til psykolog. Jeg er (prøver å være) ganske rasjonell, og mange søvnløse netter på rad, i tillegg til generell slitenhet og utmattelse (men god almenntilstand!), må jo bety psykiske problemer tenkte jeg. Det var ikke sånn at jeg lå og grublet på noe spesielt om nettene, bortsett fra insomniaen selv, eller tenkte mye på at livet var vondt og vanskelig. Likevel var det så ille at jeg spurte Mannen en kveld om han trodde man kunne være deprimert uten egentlig å vite om det. Vi var enige om at det er naturlig å reagere psykisk på et slikt traume jeg har vært gjennom, og at en sånn reaksjon kan komme i kjølvannet av alt annet, fordi man i begynnelsen har nok med å lære seg å leve. Det siste har jeg hørt tidligere også, av Sunnaasfysioen min, og han har jo møtt en del skjebner lik som min. 

Så. Jeg var altså hos legen mandag for snart to uker siden, klar for å be om henvisning. Legen stilte mange spørsmål, både om livet, om kroppen og om søvnløsheten. Jeg fikk selvsagt rekvisisjonen, men legen stilte seg svært tvilende til at jeg var deprimert, da jeg ikke hadde et eneste symptom på det utover insomnia. Derimot hadde hun både en løsning og en opplysning. For det første sykemeldte hun meg hele uka. Går du på jobb når du er så utmattet kan du ende opp med å bli deprimert, sa hun. Slapp av, ikke sov på dagen, og prøv å ikke stresse. Jeg fikk både ordentlige sovepiller og noen allergipiller som brukes mot forbigående søvnløshet fordi man blir så trøtt av dem. Jeg skulle ikke ligge lenge våken om kvelden, men ta piller med en gang, så jeg fikk en normal døgnrytme. Det var nok et bra valg av legen, for en uke helt fri for planer gjorde meg svært rolig. Mannen var på guttetur den uka, så jeg kunne legge opp dagene akkurat som jeg ville, og det var nok det jeg trengte da. For det andre så fant hun (sannsynligvis) årsaken til problemet. Jeg har nemlig prøvd å trappe ned på noen medisiner, og en av dem, Lyrica, har en rekke med bivirkninger av seponering (å slutte med). Gjett hvilken bivirkning som troner øverst på lista! Jepp, insomnia. 

Lyrica er en medisin jeg bruker mot nervesmerter og påvirker sentralnervesystemet ved å innvirke på hvordan nerver kommuniserer. Jeg har gått på det i over to år, og kroppen er med andre ord blitt avhengig. Jeg som alltid har tenkt at jeg ikke blir så avhengig av ting, og slutta på morfin uten å blunke, har fått en ny respekt for avhengighet. Jeg gikk på 150mg ganger to, og har gått ned relativt raskt til 100mg ganger to. Har med andre ord kun kuttet ut en tredjedel, men likevel reagerte kroppen såpass sterkt. Det er ganske skummelt, hva? Jeg hadde alle bivirkningene på seponering, med unntak av angst og depresjon. 

I løpet av uka jeg var sykemeldt, som var tredje uka på min nye dose med Lyrica, virket det som kroppen endelig vennet seg til sin nye dose. Borte er alle bivirkningene, bortsett fra uren hud. Jeg er ikke sliten, trøtt, asosial eller undrende til om jeg har en depresjon jeg ikke vet om. Best av alt er imidlertid at jeg nå i ti netter på rad har sovet godt, og i natt sov jeg helt uten piller! 

Målet er jo å kutte videre ned på Lyrica. Seponeringen var kjip, men jeg tåler den nye dosen like bra som den forrige. Hvem vet om jeg må stå på denne medisinen lengre i det hele tatt? Dessverre er eneste måten å finne det ut på å kutte videre ned, men jeg har bestemt meg for både å vente litt, og å ta det saktere enn sist. Neste gang er jeg jo imidlertid forberedt, så selv med de samme bivirkningene, så vet jeg jo hvorfor, og det hjelper masse! 

Hoi, lenge siden jeg skrev så langt innlegg! Godt det er fri både i dag og i morgen, så dere har tid til å lese. 

  
Jeg har på meg finstasen, skal i bursdag til en kompis i kveld (som krasjer med Stabæk-Vålerengen. Gaaaah!). Det blir gøy. Hurra meg rundt og god kveld til alle!