Det er noe feil med håndgassen til bilen, så assistenten og jeg sitter på Etac og venter på at de skal fikse. Med hver vår iPhone 5s sitter vi og scroller nettaviser, og hun spør meg om jeg har sett bildet av den døde, syriske treåringen som blir båret i land i Tyrkia. Jeg nikker. Jeg har sett, men jeg ser igjen. Og kjenner sinnet og frustrasjonen boble i meg. 

Verden er så urettferdig at det er til å begynne å gråte av. Vi i Norge og Vesten har hatt flaks fordi vi tilfeldigvis er født akkurat her. Den stakkars syriske gutten, broren og familien hans er tilfeldigvis født i Syria og har blitt tvunget til å forholde seg til en situasjon jeg ikke en gang klarer å forestille meg i mitt verste mareritt. At verden er urettferdig er imidlertid noe man må klare å innbefatte seg med, selv om det jo er bra å støtte/jobbe for en mer rettferdig fordeling. Det er grusomt, men om jeg skulle latt alle verdens realiteter virkelig gått inn på meg hver dag ville jeg havnet i en alvorlig depresjon. Det som gjør at sinnet og frustrasjonen bobler i meg nå er flyktningssituasjonen og mange politikeres manglende vilje til å hjelpe. 

Fordi vi tilfeldigvis er født innenfor Norges grenser har vi lov til å si nei. Her er det dessverre ikke plass til dere, det kan jo bli mindre plass til oss. Selv om vi tilfeldigvis har funnet olje på norsk sokkel og har milliarder på milliarder på bok har vi lov til å si nei, vi kan dessverre ikke hjelpe dere, det kan jo bli mindre penger på oss. 

I følge Amnesty er det 11 millioner syrere på flukt nå. Av dem er nesten 8 millioner internt fordrevne, mens 4 millioner har dratt ut av Syria. 95% av disse er i nabolandene, men mange tusen forsøker å nå Europa med båt. Og alt for mange av dem dør i forsøket. At de velger å risikere livet i en liten båt, for så å håpe på skulle bli papirløse flyktninger i Europa, med mangelen på rettigheter, sjikanering og andre utfordringer det fører med seg, sier litt om hvor jævlig alternativet deres er. 

Norge har vedtatt at vi kan ta i mot 8000 flyktninger over tre år. Vel og bra, selv om 8000 er kun en liten dråpe i havet. Vi kunne ikke en gang bli enige om å ta i mot 10.000, som forslaget opprinnelig var. Hvorfor? Fordi det ble for dyrt eller for vanskelig for oss. Det betyr at noen må ha det ille for at vi skal få ha det bra. Hvor er barmhjertigheten? Jeg mener ikke at alle nordmenn skal gi bort alt de eier og har, selv om vi alle sikkert kan gjøre litt. Jeg mener at vi, som i Norge, og dermed staten/kommunene, kan og bør gjøre mer. 

Staten har besluttet å ta i mot 8000, og det er opp til kommunene å finne hjem til dem. Det er her vi enkeltmenneskene kommer inn. Om halvannen uke er det lokalvalg, og jeg håper at flest mulig stemmer på partier som heller vil hjelpe mennesker som virkelig trenger det enn de som har mest fra før. Vi er alle en del av den samme verden, og det er galskap å ikke strekke ut en hånd og hjelpe de som trenger det. Særlig når vi har råd til det, og det har Norge. 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *