Jeg prøver stort sett å vise gjennom bloggen at ryggmargsskadelivet ikke er så annerledes enn det livet jeg levde før. Jeg prøver ikke å gjøre det rosenrødt eller polere sannheten, men i det store og det hele er jo mye  (i hverdagen) ganske likt. Det slo meg imidlertid, da jeg leste mine egne ferieinnlegg, at det var mye reise og lite rullestol. Det er jo på den ene siden veldig bra! Tenk det, rullestolen er blitt en såpass vanlig ting i livet at jeg glemmer den. Samtidig er det jo mindre bra, for det er jo forskjeller, og jeg ønsker å vise dem. 

En av grunnene til at det er lett å glemme er at det er de små, men likevel så store, tingene som utgjør rullestol/ryggmargsskade-forskjellen i livet mitt. De små tingene er jo ofte lett å glemme. Jeg skal prøve å gi noen eksempler. 

Et lite feiltrinn gjorde at urinrøret mitt ble blokket ut i juli. Det medførte urinlekasjer, sykemelding, permanent kateter, og videre urinveisinfeksjon, antibiotika og sopp. Det er jo i seg selv fascinerende hvordan to sekunders uoppmerksomhet kan få slike konsekvenser for kroppen, men det er ikke det jeg skal skrive om. Poenget mitt her er hva det har å si for hva Mannen og jeg må gjøre. 

Etter at urinrøret begynte å gro igjen var jeg og blæra jo så gode som nye, så lenge blæra ikke ble for full. Egentlig har jeg en blære som kan holde på svært mye urin, men den har måttet trene seg opp igjen nå på sensommeren. Til at det var vinferie vi dro på har det jo gått veldig bra. Kun to urinlekasjer gjennom ferien, og det med en blære som ikke tålte over 3-400ml (som jo er en del, men ikke akkurat i matchform) før den tømte seg av seg selv. En så liten ting som at urinrøret har et sår gjør at Mannen og jeg i over fire uker har måttet kateterisere annen- til tredjehver time. Det betyr mindre søvn, oftere stress. Jeg har måttet sove på kladder (plastark) i tilfelle lekkasje på natta, og det er varmt og klamt! Alltid stressa for at det er vått, alltid væskeinntaksregnskap i bakhodet. Hele livet dreier seg om blæra til tider. Slitsomt. 

Mitt neste eksempel handler også om blæra og lekkasjer, men på en helt annen måte. Jeg vet ikke om jeg klarer å beskrive den enorme takknemligheten og kjærligheten som jeg føler for menneskene rundt meg når de forstår behovene mine og gjør det enkelt for meg. For eksempel når jeg sier “jeg har frysninger, vi må kateterisere” og vi er 40 minutter etter skjema, på vei til en vielse, taxien har kommet og vi skal til å kjøre, og Mannen, Shala og Anders forstår at jeg ikke kan vente. Uten at jeg trenger å forklare noe som helst. 

Det samme gjelder for turen mellom Heidelberg og Berlin. Fullstappet bil, fem mennesker og et puslespill av et pakkesystem. DA valgte blæra mi å overprodusere, noe som selvsagt resulterte i en urinlekasje. Mannen og assistenten er jo ganske vant til det, selv om tømming av hele bilen gjorde situasjonen litt mer komplisert. Takknemligheten og kjærligheten da var primært rettet mot Shala og Anders, som tross for at de vet at det kan skje, ikke har vært med på det så mye. De spurte om det; de lurte på hvorfor det skjedde og hva som skjer. Jeg blir så imponert over vennene mine, som tørr å snakke om sånt og som klarer det, uten at det blir kleint. (For meg i det minste, hva de følte på innsiden vet jeg jo ikke). Hadde de vist at de syntes det var ubehagelig eller stress eller ekkelt ville det vært så utrolig mye mer pinlig og ubehagelig for meg. Heldigvis slapp jeg det. 

De små tingene handler altså ikke kun om hvordan et lite avvik får store konsekvenser, men om hvordan det at folk forstår, eller prøver å forstå, kan være grunnlaget for at jeg skal klare å være positiv, blid og lykkelig. Ofte skjer dette uten at menneskene selv vet hva de egentlig gjør for meg, tror jeg, men det gjør det jo ikke mindre signifikant av den grunn. 

Hehe, jeg hadde også planlagt et eksempel med frykt for trappeklatreren, men tror egentlig innlegget er langt nok allerede. 

  
Tudelu. 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *