Kjære Robert Eriksson
Jeg har gått tilbake til å bruke hele navnet ditt nå, arbeidsminister, for jeg er usikker på om du husker meg. Det er lenge siden vi snakket sammen, og du som er politiker må møte så mange folk hele tiden. La meg derfor først fortelle deg litt om meg selv.
Jeg vokste opp i Bærum, i en familie som ikke var veldig politisk engasjert, men som veldig klart, bestemt og uttalt tilhørte høyresiden. Pappa er kanskje den som er lengst ute til høyre, for han stemmer på deg, Robert Eriksson. At jeg som 16-åring ble med i SU kom derfor litt som et sjokk på familien. Jeg var veldig overbevist, i en ungdommelig svart-hvitt-forstand om mine politiske synspunkter når det kom til fordeling, inkludering og rettferdighet. Det var imidlertid noen ting jeg ikke forstod, selv om jeg aldri turte å si det høyt. Det var lett å vite om jeg var for eller i mot, men ikke helt hva det innebar. En av de tingene var “bestemor ut på anbud”.
Vel, arbeidsminister. Nå har jeg forstått hva det betyr. Dette handler ikke så mye om bestemødre, det er jo ikke ditt bord, men om anbud og konkurranseutsetting. En venninne av meg jobber i en attføringsbedrift i en kommune i Akershus, og hun kunne fortelle meg at du har bestemt deg for at attføringsbedrifter ikke skal få ha monopol på å få folk ut i arbeid igjen. Tjenestene de tilbyr er nå konkurranseutsatt.
Jeg har vokst mye siden jeg var 16, og jeg er ikke i mot konkurranse. Anbudsrunder kan være svært nyttige når det handler om maskiner, forskningsprosjekter, bygging av kjøpesenter eller andre ting. Når det gjelder mennesker er jeg mye mer skeptisk, og særlig når det ikke er de som skal motta tjenesten som skal betale for den.
Enten det gjelder attføringsbedrifter eller tilbud av sykehjemsplasser er det ikke mye annet det er mulig å kutte på enn lønnskostnadene, hvis man skal tilby de samme tjenestene. Det betyr enten færre ansatte eller dårligere lønn. Tror du det hjelper for å få folk (tilbake) i arbeidslivet? Er billigst tjeneste best for brukerne? Dette treffer meg veldig nært, arbeidsminister, for jeg tenker at det kunne vært meg som hadde hatt behov for hjelp til å komme meg ut i arbeid.
Venninnen min fortalte meg at både et utenlandsk firma og et fra et annet fylke har vunnet anbudsrundene, hvor også hennes bedrift konkurrerte. Kanskje er de like gode, jeg skal ikke anta noe som helst om disse spesielt. Jeg vil likevel bruke dem som eksempel på noe mer generelt. Hvem tror du kjenner kommunen og omegn best? De attføringsbedriftene som var der fra før, eller noen fra andre land eller fylker? Hvordan tror du tiden til de ansatte blir best brukt? Ved å skrive søknader eller ved å faktisk få brukerne sine ut i arbeidslivet? Hvem tror du gjør en best mulig jobb? Noen med faste kontrakter, som ikke trenger å bekymre seg om egen fremtid, eller noen som jobber på tidsbegrensede anbudskontrakter og ikke vet om de får fortsette etter det?
Min venninnes arbeidsplass kommer til å miste flesteparten av sine tjenester når avtaletiden utløper. Dette kan føre til at folk kommer til å miste jobbene sine etter hvert. Hva så, det betyr at de ikke er gode nok? Det er det konkurranseutsettingen din i bunn og grunn sier. Men hva om det de ikke er gode nok til er å skrive søknadstekster eller å kutte i lønn? Hva om de faktisk fikk mange folk tilbake i arbeidslivet (i Akershus)? Er det ikke dèt det skal handle om?
Det jeg sliter med, Robert Eriksson, er at jeg ikke skjønner hva konkurranseutsetting av attføringsbedrifter gir. Kanskje det ser ut som om man sparer penger, men dersom ansatte mister jobber, produktiviteten går ned fordi man må søke på anbud, og de lokale kvalitetene forsvinner, har man da egentlig spart?
Med vennlig hilsen
Carine
Det er vel en typisk SV logikk!
Ja?
Bra skrevet Carine.
Tusen takk ?
?
?