God morgen, alle sammen! Jeg har hørt at shearing is caring, og derfor forteller jeg dere at i skrivende stund sitter jeg på do og blogger. Etter at jeg begynte å jobbe “fullt” er det plutselig mye vanskeligere å få tid til bloggen. Så. Da tar man den tiden man kan. Jeg har alltid vært glad i å bruke lang tid på do, men etter at jeg havnet i rullestol har jeg virkelig tatt det til nye høyder. Jeg klager ikke altså, for alt som fungerer tilnærmet normalt -nei det var dårlig ord! Mener som før- settes stor pris på. Jeg vet at det er et spørsmål om tid før huden bak ikke tåler dostolsetet like godt, og da antar jeg det er over på stomi, som de fleste andre med ryggmargsskade. Jeg håper jo på at det er lang tid da! Smarte hjerner der ute; finn opp mer ergovennlige dostoler! Det går jo fremover, fant denne i Beaune i sommer:

  
Tenk deg huden etter å ha sittet der noen ganger! Ikke tror jeg man får den over do heller. 

Jeg har en annen nyhet, nå som det er siste dag i september. Fra i morgen skal jeg begynne å skrive/blogge for BPA-portalen. Hehe, jeg vet hva du tenker, “skrive for noen andre, når du ikke har tid til noe annet enn toalettblogging fra før?”, men slapp av. Det er maks tre nye tekster i måneden, og jeg får publisere dem her også. Tror med andre ord det skal gå fint. Innholdet her kommer kanskje til å dreie seg litt mer om BPA enn før, men det gjør jo ingen ting. Jeg vet at det er litt rart å ta på seg nye ting når man allerede gjør masse, men når noen vil betale meg for å skrive er det svært vanskelig å si nei. 

I dag har en av mine beste venner bursdag. Han er ikke som noen andre jeg kjenner, og av og til er han knapt lik seg selv, men det er noe av det som gjør han så god. Med et hjerte av gull og en forfriskende ærlighet gjør MT at ingen er som han, og han er super. Superglad i deg, kjære! Gleder meg til å dra til Manchester med deg. Disse er til deg:

  
  
Hopper glatt over dagens selfie, jeg føler det finnes grenser for hvor mye som må deles.