Nå er det offisielt; fadderbarn nummer to har fått navn og seremoni. Faddernevøen ble døpt kristelig i fjor, mens lille Mini hadde borgerlig navnefest i Rådhuset. Jeg tror egentlig ikke det er nødvendig med fadder når det ikke er kirkelig, men Mannen og jeg er svært rørte og stolte over å få være det likevel. Jeg kan ikke tro at jeg er så heldig å få ha to så nydelige fadderbarn som det jeg har fått. Jeg gleder meg enormt til å se dem vokse opp, ha dem på besøk, få hjemmelagede pyntegjenstander til jul og til å ta dem med på Stabækkamper. (Nå bor begge to i Bærum, så her er det ikke lov til å heie på noe annet!) Som enebarn har jeg alltid vært litt trist for at jeg ikke kan få tante-rollen, men hvem sier at det er blodsbånd som bestemmer? Jeg har verdens fineste utvidete familie, og jeg gleder meg til den blir enda større. 

  
Stolte faddere på Trills foreldres veranda. Se på den utsikten, dere! Den er fin, hva? Jo, hvordan kom du deg til et sted med en slik utsikt, lurer du kanskje på? Det skal jeg fortelle deg, det var ikke lett! Trills foreldre har Bærums (Norges?) vanskeligste trapp. Enda vi hadde øvd, øvd og øvd med trappeklatreren var det en stor utfordring, fordi trappeklatreren kunne ikke brukes på denne trappa. For svingete, for smal og for høye trinn. 

  
Vi kunne jo ikke dra hjem når vi først var der, så fire sterke menn måtte løfte meg hele veien opp. Tungt for dem, skummelt for meg, men det ble i det minste navnefest! 

Dere vet den følelsen etter at det har gått galt, enten stort eller smått? Man tenker “hvis jeg bare ikke hadde gjort det”. Sånn tenker jeg oftere og oftere i forkan av ting. Det hindrer meg jo ikke i å gjøre det, men jeg tenker “dette øyeblikket kommer jeg til å tenke tilbake på, og ergre meg over at jeg ikke valgte annerledes”. Oftest går det jo bra, men når det ikke gjør det er det ekstra irriterende, fordi jeg vet at jeg var usikker i utgangspunktet. Noen andre som har det sånn? 
Fred.