Let’s talk about sex, baby 

Vet dere hva jeg gjorde i går? Nei, dette er ikke et nytt innlegg hvor familien skal få kjenne på å være stolt, men flau, selv om overskriften kan lede tankene dit. I går var jeg på innspillsseminar i Helsedirektoratet, som skal er i gang med å lage en ny strategi for seksuell helse. (De har til og med en egen hashtag; #sexhelse21.) Grunnen til at jeg befant meg der var utelukkende blogginnlegget jeg skrev forrige uke (les det her). Jeg vil derfor takke dere for deling og liking, det betyr mye for meg. Jeg liker også hvor kort vei det er “opp”. Fra en ide til en tekst, til skriving, publisering og mulighet til å bli med på en konferanse som i går, eller møte med en minister er det overraskende kort. Det liker jeg med Norge! 

Jeg var der for NHFU/SAFO, sammen med en annen svært trivelig jente. Helsedirektoratet har virkelig, etter min mening, gjort seg flid med å få alles stemmer hørt i arbeidet med strategien. Vi var flere organisasjoner for mennesker med funksjonsnedsettelser der, i tillegg til organisasjoner for alle mulige særlige og ikke-særlige grupper, som LHBT, hiv-smittede, Prosenteret, eldre, Elevorganisasjonen, innvandrere, PRESS, Sunnaas, sexologer, og mange, mange fler. Før gårsdagens møte har de kommet med to utkast, først ett, og så et nytt, hvor de i det minste hadde tatt inn mye som vi/de funksjonshemmede hadde påpekt. Etter gårsdagens møte, hvor alle fikk (og fortsatt har) mulighet til å komme med spørsmål og kommentarer, skal det lages et nytt utkast. Etter det begynner imidlertid problemene, for strategien er nå over 30 sider lang, men skal til slutt kun være på 20 sider, før den blir overlevert Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Hvor mye av de diverse brukerperspektivene som da er igjen gjenstår å se, og hva HOD velger å gjøre med strategien er jo også uvisst. Jeg velger imidlertid å være positiv. HOD har bedt om dette, og byråkratene i Helsedirektoratet har virkelig gjort en innsats. 

Det jeg imidlertid ikke er så positiv til er hvordan det står til med helsenorge når det gjelder sex og funksjonshemming. Det viser seg at det står mye dårligere til enn jeg trodde. Historiene jeg hører fra andre som har levd med skade eller sykdom i mye lengre tid enn meg er helt surrealistiske. En har aldri blitt spurt av lege eller sykepleier om hun har kjæreste eller er seksuelt aktiv. Denne jenta er i 20-årene. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig! En annen tok mot til seg i tenårene, og etterspurte samtale med sexolog, men fikk beskjed om at det var umulig å oppdrive og måtte i så fall betales av egen lomme. En annen etterspørsel, etter seksuelle hjelpemidler (og bare tenk hvor tøff du egentlig må være for å spørre om noe sånt!), ble møtt med en innvandrerkvinne, som ikke turte å prate om sex i det hele tatt. Hun var sikkert veldig god i jobben sin, men neppe riktig dame til å ta denne samtalen. Det ble jo heller ingen ordentlig samtale. Ei hadde ligget noen uker på sykehus, hvor besøkstiden var to timer og snittalderen på firemannsrommet var over 60. Jeg sier ikke at alle unge skal få enerom for å få pule rundt på sykehus, men med langtidsinnleggelse bør det tilrettelegges for mulighet for å være intime.  

En av assistentene mine går tredje år på ergoterapistudiet. De skal lære om omtrent alt som finnes av hjelpemidler, men har ingenting om seksuelle hjelpemidler. Sex og funksjonshemmeing er virkelig et ikke-tema. Hvordan skal de/vi bli trygge på egen seksualitet og seksuell identitet om ingen snakker om det? Det er sikkert mye Sunnaas kan gjøre bedre når det kommer til sex også, men for meg står de som en ledestjerne sammenlignet med alle andre institusjoner jeg hører om. Kanskje er det fordi på Sunnaas er mye av målet å ikke endre så mye i forhold til “før”, mens for de som er født med sine handikap er det ikke noe “før”? Ikke at det er noen unnskyldning. 

Det er tydelig at det er behov for en ny strategi! Jeg er derfor full av håp for #sexhelse21, og veldig takknemlig for at jeg får lov til å være med på prosessen. Min oppfordring til både helgen og fremtida: snakk om sex! Tørr å snakke om sex med folk med funksjonsnedsettelse. (I det minste på lik linje som du ville gjort/gjør er andre, ikke overfall noen med spørsmål, hehe.) 

  

Share

4 Comment

  1. M says: Reply

    “En har aldri blitt spurt av lege eller sykepleier om hun har kjæreste eller er seksuelt aktiv. Denne jenta er i 20-årene. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig!”

    Jeg forstår at temaet er sex og mennesker med funksjonsnedsettelser, men jeg har da heller ikke blitt spurt om dette av legen min? Mulig jeg er dum her nå, og ikke forstår…?

    1. carinero says: Reply

      Jeg ble spurt i forbindelse med HPV-vaksine da jeg var omtrent 25, i forbindelse med p-pillebruk i kombinasjon med andre medisiner, og første gang hos gynekologen. Alt var før jeg skadet meg, så ingen funksjonsnedsettelse. Jeg tenker at når man har bikket tenårene/begynt på 20-årene så bør legen drive litt oppsøkende virksomhet (når man først er hos legen), for å sikre at pasienten/mennesket har den informasjonen han/hun trenger.

  2. Kari says: Reply

    Det kan mange ganger virke som om folk med funksjonnedsettelser ikke skal ha et aktiv sexliv, medfødte årsaker eller tilkommet.Da det er totalt bannlyst med diverse p.piller pga medfødt feil i blodlevring( ble oppdaget da jeg fikk slag første gang), kom sexliv og prevensjon opp helt av selv.Men tror helse Norge har en lang vei å gå. Og til deg som aldri har blitt spurt av legen om det, de spør ihvertfall ikke en funksjonsfrisk om sexliv, det blir tatt for gitt at dere har det. For oss med ulike nedsettelser er vi nok ofte prisgitt helsepersonell rundt oss, hvis vi ikke tar det opp selv.

  3. […] NHFU har vært på innspillsmøte i Helsedirektoratet hvor de ønsket å få innspill på en strategi de skal lage for seksuell helse. Carine Ødegaard var en av våre representanter og har skrevet et blogginnlegg om møtet. Det kan du lese her. […]

Leave a Reply