I mitt samarbeid med BPA-portalen skal jeg publisere både nye og gamle blogginnlegg, og av den grunn leser jeg gjennom gamle bloggposter. Det føles så merkelig, for det er som om noen andre har skrevet dem. Det er så fjernt fra den hverdagen jeg lever nå. Henne innleggene omhandler, samt hun som har skrevet dem føles som en annen person enn meg. Jeg kan for første gang skjønne hvorfor folk syntes det var sterk lesning, nå som jeg ser det “utenfra”. Da jeg skrev det, 05.01.14, et halv år etter ulykken, var alt så mye nærere, så mye mindre bearbeidet og så vanlig. Enda ikke ute fra Sunnaas, enda ikke ferdig med sykehus. En annen tid! 

Jeg håper dette kan være til glede for både nye og gamle lesere! 

Du er på Ullevål sykehus. Du har vært i en ulykke. Hæ? Leger? Svart.

Hva skjer? Hvorfor kan jeg ikke snakke? Mamma, pappa og forloveden ved sengekanten. Du skal opereres. Opereres? Ja vel.

Våkner på nytt. Ser ikke familien. Kan ikke snakke. Munnen full av rør som går ned i halsen. Familien kommer. Får holde forloveden i hånden. Mamma og pappa har tydelig grått.  Jeg klør, men klarer ikke bevege hånden. Jeg husker ikke hvordan, men forloveden og jeg klarer å lage et system hvor han klarer å finne ut hvor jeg klør. Jeg vil også hoste, men rørene i halsen er i veien. Jeg brekker meg nesten i stedet. Mamma tørker tårer og må se bort. Jeg kommer på at det er søndag, og jeg skulle ha møtt en kullkamerat for å øve til muntlig eksamen. Jeg hater å ikke si i fra. Jeg kan i ettertid ikke helt forstå hvorfor, men ved hjelp av nikk, rist og blikk å få forloveden til å forstå at han må ringe henne. Rørene i halsen er ekle og i veien, og etter en del frustrerende runder hvor jeg prøver å hoste, men ikke klarer det, sier legen at vi kan fjerne dem. Til den dagen i dag er det det ekleste jeg har vært med på. Det føltes som om de støvsugde både lungene og halsen min fra innsiden, og jeg brakk meg igjen og igjen.

Mamma, pappa og forloveden kommer inn igjen, og jeg sier hei, pappa. De forteller meg hva som har skjedd. Jeg forstår ingenting. Mamma forteller meg at jeg har verdens beste venner, som har vært på sykehuset hele natta, og at flere har kommet i løpet av dagen. De får ikke lov å se meg, men de vil være der, både for meg, for familien, og for seg selv.

Det er kveld, og jeg skal sove. Familien får ikke bli på rommet gjennom natten, og må dra hjem. Jeg sovner ganske raskt, men har nesten bare sovet i 24 timer, og våkner ganske lys våken midt på natta. For første gang klarer jeg å reflektere over at jeg har vært i en ulykke, og har havnet på sykehus. Jeg klarer så vidt å løfte høyre arm noen centimeter, men den veier så mye mer enn den pleier. Kanskje jeg har brukket den og fått på gips? Jeg lurer veldig på hvorfor de har lagt venstre arm på noe som føles som en skjærefjøl i plast. Jeg klarer ikke å se hva den ligger på, men det er ganske ubehagelig. Det sitter en nattevakt på rommet mitt, og jeg ber henne komme. Jeg spør om hun kan være så snill å ta bort platen som venstre armen min ligger på, og hun ser rart på meg. Armen ligger på dyna. Hun heiser senga så jeg kan se. Hun setter seg igjen, og jeg føler meg dum. Jeg prøver å være så lydløs jeg kan når jeg gråter.

Etter en lang natt er det endelig morgen. Legen kommer og forteller meg om skaden. Jeg har brukket nakken, og min sjette virvel var helt knust. De har laget ny ved hjelp av bein fra hoften. Det er også skade på ryggmargen. Det er svært alvorlig, og han vet ikke hvordan det vil bli. Jeg gråter og sier at jeg vil gå igjen. Jeg gjør hva som helst. Han ser på meg, men sier ingenting. Jeg forstår hva det betyr. Jeg tenker helvete, jeg håper kan få barn.

Mamma, pappa og forloveden sitter ved senga mi på skift. De prøver å få meg til å spise, men jeg vil bare drikke. Etter et døgn hvor jeg får i meg åtte liter væske må jeg på et strengt regime og maks to liter. Strengt er også spiseregimet. De krever at jeg skal få i meg 2000 kcal. Jeg får lov til å spise akkurat hva jeg vil, men jeg vil ikke ha noe. Dietten ble sashimi fra Alex Sushi, Freia boble og eplevann. Nam.

Jeg er stort sett i veldig godt humør. Allerede fra de første dagene får jeg høre at jeg er sterk. Jeg bestemte meg tidlig for å velge livet. Jeg funderte litt på om jeg skulle ønske at jeg hadde dødd. Hva slags liv vil jeg få som lenket til en sykehusseng? Så kommer det en natt hvor feberen er så høy at det er farlig. Jeg blir redd. Jeg vil ikke dø. Nei vel, Carine, nå har du valgt livet, og da skal du faen meg gjøre alt du kan for å gjøre det så bra som mulig. Til tross for noen dårlige dager i ettertid har jeg aldri sett meg tilbake.

Funksjonsmessig går det fremover. Jeg kan ganske raskt ta høyre arm opp til ansiktet. Det kommer fysioterapeuter en til to ganger daglig. Jobben begynte med en gang. Jeg får skryt for biceps fra starten, og allerede her funderer de på om jeg har kontakt med triceps. En av de siste dagene klarte jeg å ringe tante på egen hånd. Følelsen av seier har sjelden vært så stor. For å komme ut av livsfare må jeg trene lungene mange ganger daglig. De skal ikke kollapse. Det har de heller aldri gjort.

Mamma, pappa og forloveden er der hele tiden, bortsett fra på natta. I tillegg har jeg venner på planen utenfor. Jeg har gjeng. Det er overveldende med alle hilsener og støtte. 20.juni har kusina mi bursdag. Hun er det nærmeste jeg har til en søster, og mamma og jeg ringer for å gratulere. Når jeg sier hei, det er Carine hører jeg at hun begynner å gråte. Jeg begynner å forstå at alle jeg er glad i har vært redde for at jeg skulle dø, og er glade for at jeg lever. Tanken slår meg så sterkt i løpet av telefonsamtalen at jeg kjenner tårene komme.

I 11 dager lå jeg på enerom på intensiven på Ullevål sykehus. Der var jeg omgitt av utrolig flinke leger og fysioterapeuter, og fremfor alt sykepleiere. Særlig var det en mannlig sykepleier som gjorde at jeg ser tilbake på noe som egentlig er fælt med stor glede.