Heisann folkens! Hvordan går det med dere? Hvordan går det med deg? Ja, du kan se på dette som en åpen invitasjon til å fortelle hvordan du har det. Kanskje hva du har gjort siden sist også? 

Det er lenge siden det kom noe fornuftig fra denne kanten. Kanskje fordi jeg, som alle andre bloggere, lever et så spennende liv at det ikke alltid er tid til å oppdatere dere, tenker du kanskje nå? Vei. Det er feil. Rullestolblogglivet er ikke så glamorøst. Siden sist har jeg nesten ikke gjort noe! Ikke i betydningen ikke noe spennende, men jeg har omtrent ikke gjort noen ting, med unntak av søndag ettermiddag og mandag. Det kommer jeg tilbake til. 

Fredag morgen oppdaget en av assistentene noe. Noe som er min aller største frykt, sånn med unntak av å miste de man er glad i. Jeg snakker selvfølgelig om trykksår. På skinka. Før de av dere som forstår hvor ille det kan være setter formiddagskaffen i vrangstrupen vil jeg skyndte meg å si at vi snakker om et begynnende trykksår, så tidlig som det kan få blitt, samtidig som det faller innenfor kategorien trykksår. Det vi snakker om er en liten rød strek, kanskje tre-fire centimeter lang, på venstre sitteknute. Jeg kan selvfølgelig ikke vite nøyaktig hvordan den har oppstått, men jeg har en ganske sterk følelse av at det er do/dusj-stolen min som er synderen. Lakmustesten på røde flekker er om de går bort raskt, og om de blir hvite når man trykker på dem. Fredag morgen gikk det ikke bort raskt, og enda verre; det var fortsatt rødt når assistenten trykket. 

Det jeg forbinder trykksår med er operasjoner, magetraller, amputasjon og dødsfall, og for ikke å snakke om timer på timer med formaninger, advarsler, beskrivelser og oppfordringer fra diverse Sunnaasansatte. Kanskje ikke så rart da, at det gikk full alarm i hodet mitt. Jeg ringte legekontoret, som kun fortalte meg ting jeg visste fra før, og at de ellers ikke gjør noe før det er hull på huden. Men når det er hull på huden har det allerede gått for langt. Fredag, lørdag og søndag ble dermed i hovedsak tilbrakt liggende i sengen. Heldigvis har jeg TV på soverommet! 

 Det var ganske lite fremgang fredag og lørdag, men søndag tok det “bare”en time før merket forsvant. Det gjorde at helgen ble avsluttet med et svært trivelig besøk av faddernevøen og foreldrene hans. Så mye liv det er i en ettogethalvtåring! 

Fordi jeg hadde såpass mye fremgang valgte jeg også å dra på jobb på mandag. Da var det nemlig seminar for alle i Område 1 på FHI, med overnatting på Sundvollen. Jeg turte ikke å sove over, på grunn av rumpa, men jeg er veldig glad jeg fikk dratt på mandag, fordi jeg lærte masse om hva alle de andre 200 menneskene i Område 1 gjør. Dessverre tror jeg at jeg fikk i meg noe jeg ikke tålte, for natt til i går ble jeg veldig dårlig i magen. Assistenten også, dessverre. Dermed ble det ikke retur til Sundvollen i går, men heldigvis går matforgiftning fort over, og jeg dro på jobb i Oslo i stedet. 

Så. Det var min halve uke. Det går fortsatt mye i avlasting da, og heldigvis har jeg fått en gelepute til å ha på dostolen, så trykkavlastningen er bedre. Som den dårlige bloggeren jeg er har jeg selvfølgelig ikke vært noe god til å ta bilder heller, bortsett fra et av meg og nevøen, hvor jeg ser ut som en zombie og han sutrer. 

Meeeen! Nå skal det hele endre seg, for på søndag har jeg bursdag! De som har fulgt bloggen en stund (eller som kjenner meg) har kanskje fått med seg at jeg er svært glad i bursdag. Dagen skal derfor feires tre dager til ende, som seg hør og bør. Egentlig har jeg jo litt bursdag hver dag denne uka, det er jo bursdagsuka mi! Jippi! 

   
Feiret selvsagt både fredag.. 

 ..lørdag..  

 
..og søndag i fjor også! Ah, bursdag er best!