Det var en gang for lenge siden en jente som hadde tenkt seg til landet kalt Arbeidslivet. Hun hadde hørt at det kunne være vanskelig, men mange hadde jo klart det før henne, så hun var ved godt mot. Problemet til jenta var at hun bodde på et stort slott kalt Sunnaas, og derfra var det vanskelig å komme seg helt til Arbeidslivet. Mange av egenskapene man opprinnelig hadde ble borte før man kom inn på dette slottet, men til gjengjeld fikk man noen gode hjelpere. 

En av hjelperne het Sosionomen. Hun var både fager, god og snill, men fremfor alt svært hjelpsom. Sosionomen klarte derfor å få til et møte mellom jenta og Nav Arbeid. Nav Arbeid skulle visst være en svært god hjelp på veien til Arbeidslivet, så jenta var svært optimistisk. Hvis du kommer til grensekontrollen, gjerne kalt jobbintervju, kan du fortelle at Nav har tilretteleggingsgaranti, sa Nav Arbeid. Da skal det ikke være noe vanskeligere for deg, selv om du har bodd på Sunnaas slott. Trenger du noe utstyr? Nei, jeg har fått så mye fra en av mine andre hjelpere her på Sunnaas; Ergoterapeuten, sa jenta. Flott sa Nav Arbeid, da går det nok bra. Hurra, tenkte jenta, og begynte å planlegge ferden mot Arbeidslivet. 

Hun la i vei, og det langt om lenge og lengre enn langt før hun nådde første grensekontroll. Kom ikke hit, sa grensevokterne, vi vil ha noen som bor her fast, ikke noen som bare vil være her deler av tida. Nei vel, tenkte jenta, og dro videre til neste grensekontroll. Der skjedde det samme igjen. Faktisk måtte jenta gjennom syv grensekontroller før noen endelig sa at det var greit at jenta kul ville være i Arbeidslivet deler av tida. Stolt fortalte jenta om tilretteleggingsgarantien, og at Nav skulle hjelpe henne der det behøvdes. 

Jeg trenger automatiske døråpnere, sa jenta til Nav. Det skal du få, sa Nav, men ingenting skjedde. Jeg trenger funksjonsassistenter, sa jenta til Nav. Det skal du få, sa Nav, men ingenting skjedde. Jeg trenger et sted å la hesten min hvile mens jeg er innendørs, sa jenta til Nav. Det koster mange tusen. Det må vi se på, sa Nav. 

Det gikk både en og to fullmåner, men ingenting skjedde. Jenta klarte seg fint i Arbeidslivet, men skulle gjerne hatt en hev-senk-pult så hun kunne avlastet litt mer. All tiden hun satt stille foran en PC-skjerm var ikke bra for kroppen til jenta. Det må jo Nav klare, det er hverken kostbart eller vanskelig å få tak i, tenkte jenta. Men nei. Det må Arbeidsgiver ta ansvar for, sa Nav, for det er hverken kostbart eller vanskelig å få tak i. 

Hva med tilretteleggingsgarantien da, tenkte jenta. Ikke kommer jeg inn dørene, ikke får jeg den praktiske hjelpen jeg skal ha, dyr stallplass må fikses selv (selv om Arbeidsgiver var hjelpsom!), og noe så enkelt som en hev-senk-pult er umulig å oppdrive? Var det bare skryt, Nav? 

Slutt. 

Du la kanskje merke til at dette eventyret ikke sluttet med “så levde de lykkelige alle sine dager” eller “så fikk hun prinsen og halve Arbeidslivet attpå”, men det er fordi vi enda ikke vet hvordan eventyret ender.