Når jeg er i perioder som nå, hvor det er mer å gjøre enn det er timer i døgnet, er det så vanskelig å få tid til å blogge. Et like stort problem er det egentlig at når jeg finner tid, så vet jeg ikke hva jeg skal skrive. Jeg lever jo bare en vanlig hverdag. Man kan jo si jeg har vunnet, for det var jo akkurat det jeg ville. Det er ikke en selvfølge i min situasjon, det kunne vært sykehus, sårproblemtikk, smerter og jeg vet ikke hva. Heldigvis er det ikke sånn, men det gjør jo at det er vanskelig å finne noe å blogge om. 

I går filosoferte jeg litt over mitt forhold til assistentene på BPA-portalen. Jeg kan jo dele med dere og:

“I forrige innlegg var jeg så vidt inne på hvordan jeg har valgt å styre assistentene mine. Som jeg skrev da, så vet jeg at noen velger å ha assistenter som ikke skal høres. Hvordan de er med assistentene sine når de er alene, det vet jeg jo ikke. Kanskje bruker de like mye tid som meg på å prate med dem, eller kanskje de kun er til hjelp hjemme også. Jeg sier ikke at den ene måten å organisere på er noe bedre enn en annen, men at dette er det som har passet meg. 
Det er jo imidlertid ikke uten utfordringer. På den ene siden er det veldig trivelig, for det er som å få en haug med nye familiemedlemmer. For meg som blir så knyttet til mennesker er det veldig fint. Samtidig er det vanskelig fordi alle er omtrent på min egen alder, jeg blir glad i dem, men de skal ikke være venner. De skal ikke ta fokus når jeg er med mine venner. De som kommer på besøk skal kunne være sammen med bare meg. Jeg vet at noen av vennene mine har syntes det har vært vanskelig å vite hvor mye assistenten skal inkluderes. 
Jeg føler egentlig at jeg har en fin balanse fordi de trekker seg tilbake når det er besøk, mens det er hyggelig å henge med dem hvis vi er på tomannshånd. Jeg lærte imidlertid at det er lurt å ansette folk du liker, men som ikke kunne vært din nye bestevenn, for hvis grensene blir for ulne er det vanskelig å gå tilbake til å være helt profesjonell.” Om forholdene mine til assistentene i det hele tatt er helt profesjonelt da, hehe. 

Med det sier jeg takk for meg og god torsdag! 

  
Prøver et lukket munn-smil. Ser crazy ut, eller hva?? 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *