Du vet når du avslutter programmet på pc’en på jobb akkurat litt for sent, og du vet at for å rekke neste avtale må alt gå helt perfekt? Også begynner du bra; på toalettbesøket på vei ut treffer du skåla på første forsøk, heisen står klar og du er ute av bygningen på null komma svisj. Æsj, uggent med regn, men du har jo bilen i garasjen. Selv om du var litt nervøs for grøtfest med (stort sett) fremmede og bare-litt-bekjente så er du gira nå. Dette skal bli en bra ettermiddag. Klikk, bilen er låst opp, du åpner døra, er på vei til å sette deg i setet, når beina dine bare ikke virker. Det skjer ingenting. Du bare står der, skjønner ingenting. Hva nå?

Den følelsen er kanskje ikke kjent for så mange, og ikke så velkjent for meg heller, heldigvis. Likevel var det det som hendte meg i går. Jeg skulle feste stolen til bilen, da låsemekanismen bare ikke reagerte. Det samme gjaldt for alle innstillingene på stolen. Den kunne fortsatt trille, men det lyste en feilmelding på displayet. Selv om klokka var over fire ringte jeg til ergoterapeuten, og fikk nummeret til akuttelefonen til Hjelpemiddelsentralen. Riktignok kom jeg bare til svareren de første to-tre gangene jeg ringte, men til slutt kom jeg frem til en mann som ganske enkelt sa “send meg adressen din, jeg kommer”. 

Assistenten og jeg måtte vente nesten en time i bilen, i garasjen, men vi var heldigvis underholdt av serial i mellomtiden. Omsider kom det en fyr, og jeg må si, det virket virkelig ikke som om han ante hva han drev med. Jeg snek til meg en selfie mens han holdt på. 

  
Men! Plutselig virket den igjen. Han hadde resatt programvaren. Eh.. OK. Han sa han ikke visste hvorfor det skjedde, men heldigvis klarte han å fikse det. For en service, egentlig! Jeg var veldig imponert. 

Det ble dessverre ingen grøtfest. Denne gangen. 

Dagens adventstips er podcastserien serial, om en mann som sitter (uskyldig? Kanskje) dømt i fengsel i USA, for mordet på ekskjæresten i 1999. Det er kjempespennende! 

Adios og god tirsdagskveld!