La meg begynne med å si at 2016 har begynt bra på mange måter. Jeg er fortsatt uvi-fri (bank i bordet!), Norge gruser alle i Tour de Ski, assistentopplæringen har begynt bra, insomniaen har vært på vikende front, vi skal ha visning i morgen, og best av alt; jeg har fått vite at jeg får bli på FHI ut året! Jeg har ikke skrevet under kontrakt enda, men har fått vite det. Nydelig måte å begynne helgen og året. Tenk det, jobb ut året! Og ikke bare jobb, men en jobb jeg digger! Jeg trives så godt på folkehelsa, og nå får jeg bli der lenge! Jeg er så glad! Mannen og jeg delte en champagne jeg fikk av mamma i høst, da jeg fikk den første korttidskontrakten. 
  

  Men. Så. Vi brukte kvelden på å se de to siste episodene av Making A Murderer på Netflix. Og så brukte jeg resten av kvelden og natta (søvnproblemene kom tilbake for fullt!) på å være frustrert, sint og lei meg. Jeg anbefaler alle å se serien, og skal ikke spoile noe her. Den er selvfølgelig litt biased, og det tenkte jeg gjennom hele (riktignok kun fordi jeg har lest alt jeg kunne om Serial s01 da jeg var hekta på det, og fått med meg kritikken der. Måtte jo anta at lignende anklager kan rettes mot denne serien). Men det endrer ikke på det faktum at hele rettssystemet i USA er klassedelt og fiendtlig mot de(m) som utfordrer dem. Det endrer heller ikke på at jurydømming har potensiale for å handle om advokatenes og påtalemyndighetenes oratoriske evner, fremfor bevis. Uansett om Steven Avery og Brendan Dassey har begått mord eller ei er måten de blir behandlet på helt hårreisende. Det endrer heller ikke på at dette er ekte mennesker, ekte liv og ekte foreldre/familier. Og jeg får så uendelig vondt av alt de har måttet gå gjennom. Tenk at rettssikkerheten i et land som er så langt fremme på ganske mange områder kan være SÅ dårlig. Bah! 

Jeg sier ikke at 2016 begynner dårlig på grunn av at det finnes urettferdighet. Men la oss bruke 2016 på å prøve å gjøre verden til et litt bedre sted for noen.