Jeg har en singel venninne. Jeg har jo selvsagt flere, men nå vil jeg snakke om min ene single venninne. La oss kalle henne Vera. Vera er en av mine beste venninner, og kan best beskrives som blid mot alle, svært kvikk i hodet og en reser på å skrive. Vera har bodd i kollektiv i hele sitt voksne liv. Hun har vært flink med penger, ikke brukt mer enn hun har måttet, selv om jeg aldri har opplevd henne som en som sier nei til ting for å spare. Gylden middelvei der, altså. I år blir vi 30, og Vera har lyst til å flytte for seg selv. Hun har hatt lyst til det en stund, og så vidt jeg vet/husker riktig, har hun vært på aktiv leilighetsjakt av og på i omtrent et år. 

Fordi hun har vært flink med penger har hun en imponerende sum med penger på BSU-kontoen sin. Jeg vet ikke om alt hun har spart står der, men totalt har Vera spart 600.000 kroner (!). Hun har jobbet mer eller mindre full tid i flere år, dog ikke utelukkende i veldig godt betalte stillinger. De siste to årene har hun imidlertid tjent godt, og klarer å spare omtrent 10.000 hver eneste måned. Hun skal berømmes for å ville stå på egne ben, og ikke ta penger fra foreldrene sine. Jeg synes det er supertøft. Ikke fordi jeg synes det er teit å få hjelp, fikk det selv, men fordi jeg synes det er tøft å prøve å klare seg selv. Den økonomiske situasjonen hun er i gjør at med lån fra banken kan hun handle for opp til 2.4/2.5 millioner. Masse penger! Eller er det det?

Jeg er blant dem som mener det slettes ikke er noen “menneskerett” å få en bolig midt i sentrum. Samtidig mener jeg at det skal være mulig for førstegangskjøpere å komme seg inn på boligmarkedet. Også de single! Fordi hun kjøper alene trenger hun ikke all verdens plass, så det plager henne ikke så mye at midlene er begrenset. Hun har vist meg flere leiligheter på Finn som hun har bydd på, de fleste omtrent 30 kvadratmeter (+/-), med prisantydning i underkant av 2 millioner. De fleste er i Tøyen-området, men jeg tror ikke hun er så nøye på sted så lenge det er innenfor Ring 3. Det burde jo være overkommelig? Nei. Hun taper budrunde etter budrunde. Senest i dag viste hun meg en hun bød på, med takst på 1.850. 29 kvadratmeter. Den gikk for 2.470.000!!! Vi snakker en kvadratmeterpris på over 85.000 kroner. Hvordan skal det være mulig for enslige eller andre med begrensede ressurser å komme inn på boligmarkedet? 

Jeg vet ikke hva som var grunnen i dette ene tilfellet, men jeg vet at mange kjøper bolig nummer to, og kanskje nummer tre, for å leie ut. Folk som allerede har bolig er altså med på å presse opp prisene. Og hvilke leiligheter er det de kjøper? Det er de små, (i mange tilfeller) som betyr at det er boligene som førstegangskjøperne konkurrer om. Dette presser jo selvfølgelig opp prisene i leiemarkedet også, for lånene skal betjenes, og man skal helst ha avkastning på investering. De som står utenfor boligmarkedet, og må leie, taper altså dobbelt. 

Det er ikke bare fordi Vera og andre ikke får kommet seg inn på markedet at jeg blir oppgitt. Jeg blir også sinna fordi boligutbyggere klager over at det er så dyrt å bygge universelt utformede leiligheter. Dette presser prisene opp, sier de. Ja, jeg er innforstått med at det blir dyrere, men det er ikke der vi må sette inn tiltakene, spør du meg. 

Gjør det heller dyrere å eie bolig! Gi oss eiendomsskatt! Og; enda bedre; gjør det enda dyrere å eie flere boliger enn du trenger til å bo. Jeg er ikke i mot privat eiendomsrett, og jeg håper jo selvsagt at vår egen leilighet går over takst i morgen. Men selv hvis den ikke gjør det har vi tjent 290.000 kun på å bo der i to år. Det er 1100 kroner mer hver eneste måned, de 26 månedene vi har bodd der, enn Vera har spart samtidig. Kun på å eie. Dette betyr at de som er innenfor, de tjener mer og mer, og det blir lettere å kjøpe en bolig nummer to, og deretter tre. De som står utenfor, derimot, de sliter stadig mer med å komme inn, må tilpasse seg økte leiepriser, og dermed kanskje har vanskeligere for å spare. De er med på å finansiere eiernes prisstigningsfest, og jeg liker det ikke. Jeg betaler gladelig eiendomsskatt for at boligmarkedet skal bli litt enklere. Tiltakene må være strukturelle for å gi effekt. Det bør ikke være sånn at det kun er de som får hjelp hjemmefra som kommer inn på boligmarkedet! Men det er ikke mange av mine venner som eier leilighet i dag, som ikke har hatt noe form for hjelp. Dessverre. 

 
I mellomtida håper jeg Vera har flaks, og slipper å betale en halv million over takst. 
Vera har selvsagt godkjent opplysningene!