Jeg vet at nyttårsforsettet mitt var å ikke slite meg ut mer enn jeg må. Legen min sa til meg før jul at jeg har en timeplan som kan gjøre hvem som helst sliten, men at som ryggmargsskadet er det meste en litt ekstra påkjenning, og at det er lov å være sliten. Jeg prøver jo så godt jeg kan å ta det med ro, og jeg gjør mindre enn før. Tror jeg. Men jeg har likevel et problem med å si nei hvis noen spør meg om noe. Det har alltid vært sånn. Jeg husker barneskolen, der jeg fikk yoghurt i stedet for melk, men fordi det var så få som fikk det, ville alle ha. Vi hadde til og med en prioritert liste over hvem som skulle få den. Problemet var jo at det var ikke en prioritert liste over hvem som skulle få den hvis jeg var syk, men også selv om jeg var på skolen. Jeg spiste nesten aldri yoghurten min selv, fordi det alltid var noen som ville ha den. 

Å si nei var ikke et alternativ, fordi jeg har et så stort, iboende ønske om å glede andre. Det høres jo litt ut som selvskryt eller noe sånt, men egentlig er det slitsomt å ha det sånn. Det er ikke (bare) fordi jeg ville være snill, men fordi jeg føler meg teit hvis jeg sier nei til noe, dersom det er mulig for meg å etterkomme vedkommendes ønske. Det har heldigvis blitt litt bedre med årenes løp, og jeg prøver å bare si ja der jeg har lyst til å være grei med andre. Likevel må jeg si at defaultsvaret fortsatt er ja. 

  
Ja er ikke bare negativt. Å svare ja byr jo utvilsomt på flere situasjoner enn å si nei. Nettopp på grunn av det var onsdagen denne uka ikke som andre onsdager. For det første var sosialantropologistudenten tilbake. Assistentene og jeg har nå gått med på å la henne følge oss mer eller mindre fast gjennom våren. Det blir spennende å lese oppgaven hennes når hun er ferdig. Det føles som om jeg har et helt entourage når jeg kommer på jobb eller fysio, men det går fint. Jeg har jo lyst til å bidra til forskning på BPA. Og da må jeg si ja. 

For det andre hadde jeg besøk av en dame som også er rullestolbruker, etter lengre tids sykdom. Hun har imidlertid bestemt seg for å bruke denne erfaringen til noe positivt. Derfor skal hun sette opp en fortellerforestilling, hvor hun forteller om livet sitt. Hun tenkte at det kunne være fint å snakke med andre som har lignende erfaringer, så derfor kom hun til meg og holdt et intervju/hadde en samtale. Det var veldig trivelig å ha henne på besøk, og det ville ikke skjedd om jeg ikke sa ja. 

Ønsker alle dere fine folk en strålende helg! Kjærlighet til alle!