I disse dager er det omtrent ett år siden jeg skrev blogginnlegget jeg er mest stolt av; innlegget om endringer i arbeidsmiljøloven. Daværende arbeidsminister Robert Eriksson mente at den beste måten å få folk inn i arbeidslivet på var å deregulere arbeidsmarkedet. Han ville gjøre det enklere å ansette folk i midlertidige stillinger uten grunn (vikariater er noe annet!), samt utvide lengden på vakter før reglene for overtid spiller inn. Som om ikke det var nok, dyttet han funksjonshemmede og andre ressurssvake grupper med høy arbeidsledighet foran seg, som om dette var en tjeneste for oss. Kort fortalt var ikke jeg enig, og skrev om det fra en arbeidsleders perspektiv. Det ble svært godt mottatt, lest, likt og delt. I dag kom følgende minne opp på Facebook;

  
I dag har blogginnlegget 2.800 likes. Det er helt utrolig å tenke på. Følgene av innlegget var større enn jeg kunne forestilt meg; jeg ble invitert på en times møte med ministeren. Det var veldig spennende, men ingen trodde vel at de ville overbevise den andre. Det skjedde jo heller ikke. Forskjellen på Robert og meg er at han hadde makt til å få gjennom sitt syn, mens jeg må tilpasse meg. 

Robert Eriksson kommer fra FrP, et parti som hevder å være for folk flest. Jeg lurer imidlertid på om det er en fordel for folk flest å måtte jobbe i 12,5 timer før du får betalt overtid. Ja, du leste riktig; maksimal alminnelig arbeidstid er 12,5 timer! “Det skal legges særlig vekt på arbeidstakers helse og velferd når avtale om mer enn 10 timer per dag inngås” (regjeringen.no). Kjempebra, for i et arbeidsmarked med økende ledighet er det sikkert kjempeenkelt å si nei til å jobbe så mye som sjefen ønsker av deg. 

Det har nemlig ikke blitt lavere arbeidsledighet etter endringene 1.juli 2015. Jeg tror selvsagt ikke at økende ledighet kom på grunn av disse endringene, men jeg tror ikke de har motvirket noe særlig heller. Dette sier jeg selvsagt som en amatør, og ikke en forsker på arbeidsmarkedet. For meg virker det imidlertid ikke som om enklere vei til ubegrunnede midlertidige ansettelser gir flere i arbeid, men heller større utskiftninger, særlig kombinert med at tilgangen på arbeidskraft øker. 

Nå skulle ikke disse endringene være kun for folk flest, men for de utenfor arbeidslivet spesielt. Siden jeg skrev innlegget for et år siden har jeg fått meg jobb. Hva har jeg lært av det? At jeg skjønner hvorfor arbeidsgivere kan være nølende til å ansette mennesker med funksjonsnedsettelser. Ikke fordi de/vi ikke er flinke, men det er så mye annet ekstra som følger med. Jeg har jo ganske alvorlig skade, så jeg trenger en del hjelp. I tilknytning til jobben har jeg saker som gjelder funksjonsassistanse, døråpnere og garasje. NAV skal gi meg svar angående støtte til garasje innen utgangen av april. På fire måneder har jeg enda ikke fått døråpnere på jobben. Jeg har assistenter, så det går greit, men alt som tar tid betyr oppfølging på e-post eller telefon. For å få funksjonsassistanse måtte sjefen min og jeg i møte med NAV. Jeg har verdens beste arbeidsgiver, men jeg synes likevel det er litt pinlig å måtte be om så mye. I stedet for å myke opp reglene for arbeidslivet burde man sette inn ressurser for å få søknader behandlet raskere, og tiltakene gjennomført når de er innvilget. Dørstokken inn må bli mindre, men da er det en forutsetning at arbeidsgiverne ikke får mye merarbeid av å ansette oss. 

Jeg skjønner at Robert Eriksson gjorde det han mente var den beste politikken. Jeg tror det han gjorde var å styrke bunnlinjen og profittmarginen til arbeidsgivere. Det er ikke en bedring for folk flest, men for de få. Arbeidsmiljøloven skal beskytte arbeidstakerne. Å endre den slik regjeringen har gjort, betyr dårligere vilkår for oss som jobber. Fortsatt har vi ganske god sikkerhet i Norge, i det minste om man sammenligner med historier som dette. Likevel synes jeg det er en skummel retning regjeringen tar oss. 

Som arbeidsleder skal jeg prøve å holde meg unna 12,5 timersdager. Jeg er prinsippfast, så de fleste dager vil ikke det være noe problem. Det kan likevel skje, og det smerter meg at de i så fall ikke vil få den overtidsbetalingen jeg mener de burde. Et regjeringsskifte kan ikke komme fort nok. 

Takk for meg.