I går brukte jeg hele dagen hos Trill. Trill er sykepleier, og derfor snakket vi litt om sykepleier-ting. Jeg vil poengtere at hun ikke klaget, men samtalen vår fikk meg virkelig til å tenke. 

Jeg har fått en del sykehuserfaring etter skaden i juni 2013. Jeg har vært på Ullevål, Sunnaas, Rikshospitalet og Lovisenberg, de tre første har jeg tilbrakt flere netter på. Hvem møter deg når du kommer? Sykepleieren. Hvem vekker deg om morgenen? Sykepleieren. Hvem kommer når du ringer på klokka? Sykepleieren. Hvem fikser medisinene dine? Sykepleieren. Hvem hører på deg, snakker med deg, tilbringer tid med deg? Du gjettet riktig; sykepleieren. Det er ikke legene som bruker tid på deg. Det er ikke legene som blir godt kjent med deg. Dette er ikke et forsøk på diskreditere leger/kirurger, de gjør en helt fantastisk jobb. Jeg kan ikke forestille meg å jobbe med det ansvaret som hviler på deres skuldre. Men det betyr ikke at sykepleierene får den anerkjennelsen de fortjener, og det synes jeg virkelig ikke de gjør. Jeg mener ikke takknemlighet fra pasientene, for det håper jeg virkelig (og tror) at de får. Jeg snakker om anerkjennelse i form av penger. 

Første gang jeg hørte hva Trill tjente ble jeg positivt overrasket. Jøss, tenkte jeg. Det er mye mer enn jeg hadde trodd. Men så viste det seg at det var inkludert alle tillegg for ugunstige arbeidstider. Ja ja, tenkte jeg. Du har jo ofte fri i ukedagene da. Dette er flere år siden. Jeg hadde ikke peiling på hva som var en “normal” startlønn. I går snakket vi litt om lønn igjen, og hun fortalte meg hva hun tjente i fjor. Det er nesten 50.000 kroner mindre enn jeg fikk i startlønn som forskningsassistent på FHI (hvis jeg hadde jobbet fulltid). For så vidt synes jeg ikke det er så ille at det er lønnsforskjell mellom en med tre års utdannelse og en med fem års utdannelse. Men så må man huske at dette er inkludert alle tilleggene. Trill har blitt mamma, og jobber nå flere dagvakter enn før, i tillegg til å slippe nattevakter, slik at hun kan være mer med familien sin. Jeg vet ikke hva årslønna hennes for 2016 vil bli, men hvis hun fortsetter å jobbe i en mer tilnærmet 9-4-jobb kommer årslønna hennes til å reduseres betydelig. Da er det ikke lenger snakk om et lønnsgap mellom meg og henne på nesten 50.000, men sikkert 100.000, om ikke enda mer. 

Som jeg skrev over synes jeg at lønnsforskjeller på bakgrunn av utdanningslengde kan forsvares. Innenfor rimelighetens grenser. Men ikke økende ulikhet. Jeg vet ikke hva jeg kommer til å tjene resten av livet. Kanskje forblir jeg der jeg er, eller kanskje kommer jeg til å klatre hundrevis av tusen. Å bruke meg selv som eksempel er nok ikke det smarteste, fordi min jobbfremtid er såpass usikker, men dere ser poenget mitt. Skulle jeg bli på FHI for resten av yrkeslivet vil jeg tjene ganske mye mer enn jeg gjør i dag. Sykepleiere går også opp i lønn. De første ti årene. Dette visste ikke jeg før i går, men hvor sykt er ikke det? Etter ti års ansiennitet går de ikke opp i lønn, utover den årlige justeringen. Og ti års ansiennitet, tror du det er en grunnlønn over 500.000? 

Dessverre er det ikke det. 

Det er ikke bare sykepleiere som tjener lite. Lærere, hjelsefagarbeidere og egentlig alle yrker du kan putte i kategorien helse- og omsorgsyrker. Jeg blir så lei meg for at disse viktige yrkene ikke får den økonomiske anerkjennelsen de fortjener. 

Jeg har ikke noen god punshline på dette innlegget. Dessverre. Det må radikal politikk til for å gjøre noe med lavtlønnsyrker, og jeg vet ikke hvilket parti som er tøffe nok til å faktisk gjennomføre noe slikt. Men jeg vet at det i det minste ikke er denne regjeringen. 

  
God morsdag og Valentines, folkens!