Da jeg informerte min saksbehandler i NAV Arbeid, tidlig i høst en gang, om at jeg hadde fått meg en 65%-stilling på Fhi, ble han glad. Dengang varte kontrakten kun ut 2015, som betød at jeg var ansatt for fire måneder. “Får du bli der lengre?” Jeg husker ikke, men jeg tror det var hans første spørsmål. Kanskje, svarte jeg. Ved siden av min 65%-lønn skulle jeg få arbeidsavklaringspenger (aap). Egentlig har man kun lov til å jobbe 60% ved siden av aap, men i en seksmåneders periode er det lov til å ha høyere stillingsprosent. En slags “overgang til arbeidslivet”. 

Da aktivitetsplanen min dumpet ned i postkassa i oktober var jeg ikke like glad. Jobben min var igjen blitt et tiltak, selv om jeg skaffet meg den helt uavhengig av NAV. Plutselig var jeg på “arbeidsutprøving”. NAV så på arbeidsutprøving på FHI som “det mest hensiktsmessige”. 

  
(Hovedmål: skaffe arbeid? Er det ikke det jeg har gjort da?! Fy søren, jeg blir provosert!)

  
(Øke muligheter til høvelig arbeid? Ja vel, hva er da den jobben jeg har nå?)

Jeg måtte signere planen for å få aap, så jeg gjorde det jo, selv om planen ikke var “utarbeidet i samråd med NAV”. Jeg fikk den jo bare i postkassa. Vel vel, tenkte jeg, det er jo bare fire måneder.

Hvis du jobber et sted i seks måneder, fortalte saksbehandleren, kan du søke om TULT. Tidsubegrenset lønnstilskudd. Det innebærer å bli ansatt i 100% stilling, men så kan arbeidsgiver få refundert det man ikke jobber. I mitt tilfelle ville det blitt 35%. Dette for å unngå å havne på uføretrygd. Det høres jo ut som en drømmeordning. Men det høres også litt for godt ut til å være sant. Det er vel neppe nødvendig å si at et lite håp ble tent. 

Når det nærmet seg jul hadde jeg fått gode signaler fra FHI om å få bli ut 2016, selv om de ikke kunne love noe før jul. Jeg imidlertid fått forlengelse ut mars. Saksbehandleren min ringte i desember og spurte om jeg hadde fått forlenget kontrakt, og ble veldig glad da jeg sa jeg skulle bli tre måneder til. Jeg ble ikke like glad da min neste aktivitetsplan dumpet ned i postkassen. De samme setningene, den samme følelsen av umyndiggjøring og “sykeliggjøring”. Forskjellen var bare datoen, planen gikk nå til 31.03. Den observante leser vil se at dette er syv måneder etter at jeg begynte, altså en måned lengre enn man kan få aap ved siden av jobb, dersom man jobber mer enn 60%. 

Jeg har skaffet arbeidet selv, og NAV gjør det til et tiltak, også klarer de ikke en gang å holde orden på datoene for stønadsordningene sine. Jeg ringte dermed saksbehandleren og påpekte dette. Å, er det ikke seks måneder i slutten av mars? Nei. Da må du si fra hvis/når du får forlengelse ut året, så må vi vurdere å søke om TULT i februar. Da kan du bruke meldingssystemet på nav.no/mittnav. Javel. 

I slutten av januar fikk jeg endelig kontrakt ut året, og 04.02 sendte jeg inn en melding på mitt nav. Hvordan skal vi gå frem for å søke om TULT, spurte jeg. Fredag 12.02 fikk jeg svar. “Hei. Takk for din melding, jeg videresender til din saksbehandler. Hilsen NAVs førstelinjetjeneste. Det tok dem altså 8 dager å motta denne meldingen. Mandag ringte saksbehandleren meg, så det gikk i det minste kjapt. Kan ikke du bare spørre arbeidsgiver om de kan gå med på TULT? Vi godkjenner kjapt hos oss hvis arbeidsgiver sier ja. Virkelig?! Har jeg ventet så lenge på å høre at det bare er å spørre? Papirmølla NAV kan virkelig kunsten å overraske til tider. 

Så da venter jeg da, på at FHI skal si ja eller nei til det som omtales som “NAVs skjulte juvel”. En ordning som betyr svært mye for meg, og som man tydeligvis bare kan spørre om. Kanskje alle aktivitetsplanene ikke var så ille likevel? 

  
Hilsen #forvirra