Frem til jeg var fjorten år var Besta en av de jeg var aller mest glad i. Besta var farmoren min, og selv om jeg kun var fjorten da hun døde, føles det som om hun var med meg mye lengre. Dette har mest sannsynlig å gjøre med at jeg har så utrolig mange minner med henne fra før hun døde, at det er nok til å fylle et liv. Jeg var der nesten mer enn jeg var hjemme, føles det som. Frem til jeg var syv bodde Besta og Bestefar i andre enden av en tomannsbolig, og det var bare å løpe opp en trapp så var jeg hos dem. Selv om vi måtte selge huset da mamma og pappa flyttet fra hverandre, var jeg nesten like mye hos dem også etterpå, fordi det var dit jeg gikk etter skolen.
Besta var fantastisk. Hun og jeg kunne snakke om alt, hun lot meg nesten alltid kjøpe godteri (“la meg hente pungen min”), hun var alltid med på å leke med meg om jeg ba henne om det, og hun var alltid blid. Rett og slett en drømmebestemor!
Etter hva jeg husker brukte vi ganske mye tid på kjøkkenet. Enten lagde hun mat, eller jeg en kake, eller kanskje vi satt ved kjøkkenbordet og pratet. Det gjorde vi mye. Hver vår faste plass; hun hadde utsikt oppover Vollsveien, jeg nedover. Gjerne drakk jeg et glass saft, som jeg helte (kontrollert) utover bordet, for så å slurpe i meg, og se hvilke figurer saften lagde. “Se, Besta! En hund!” Eller noe sånt. Og hun like begeistret (slik jeg husker det) hver gang. Hvilken glede det var å være barn!
På kjøkkenet stod det en kassettspiller, og rett som det var hørte vi på eventyr eller musikk på den. Jeg husker både å danse rundt til La det svinge med Bobbysocks og å gaule med til alle Mummisangene. På en av kassettene var det også norske folkeeventyr, og jeg har et meget klart minne av å stå ved vasken og holde på med noe vann mens jeg knekker sammen av fortellingen som heter “God dag, mann! Økseskaft”. Det handler om en mann som er så tunghørt, at for å forberede seg til en samtale har han øvd inn svarene på forhånd, på det han tror han vil bli spurt om. Dessverre viser det seg at samtalen ikke går slik mannen hadde sett for seg, og svarer for eksempel økseskaft når han blir ønsket god dag. Mye forvirring og veldig morsomt.
Grunnen til at jeg har kalt dette innlegget “God dag, mann! Økseskaft” er en fortelling jeg fikk av kjørelæreren min i går. Han lærer opp ganske mange som har ombygd bil, og var ganske frustrert fordi regelverket nå har blitt strammet inn. Dersom du kan reise med kollektiv transport alene får du ikke ombygd bil. Han har blant annet en 17-åring som bor på landet (jeg anonymiserer historien enda mer enn kjørelæreren gjorde, nå som jeg legger det på nettet). Denne 17-åringen har mange lidelser og diagnoser, som gjør han svært sammenkrøket, men har mulighet til å gå litt, og dermed ta en av de svært få bussene som finnes der han bor. NAV har sagt at når han har lappen kan han få støtte til å bygge om en allerede eksisterende bil. Men, kjære NAV, han har ikke mulighet til å gasse og bremse med en ordinær bil. Hvordan skal han kunne ta lappen når det ikke finnes en bil han kan øve med? Det er så tullete! For meg virker det som om de ikke forstår effekten av sitt eget vedtak.
Jeg blir lei meg på denne guttens vegne. Det er ikke lett å være immobil, og kanskje særlig ikke på landet. Heldigvis ordner det seg i dette tilfellet, fordi kjøreskolen jeg bruker har kjøpt en bil de har fått Etac til å bygge om, med diverse alternativer til vanlig gass og brems. Sikkert ikke billig, men veldig bra at de har gjort det!
Dette innlegget ble plutselig mye lengre enn planlagt, så nå må jeg suse til fysio!
God påske!