Da, dere, da var bryllupshelga over, og jeg har akkurat kommet hjem fra jobb. Det var hardt å stå opp i dag, enda jeg sov i ni timer i natt, etter en dag hvor jeg ikke en gang stod opp. Jeg tuller ikke, den eneste gangen jeg var ute av senga var for å gå på do på morgenen (formiddagen..). Resten av dagen ble brukt foran TVen, med House of Cards-maraton og Peppes på døra. Det må jo være lov en gang i blant!
Selv om bryllupet er over er ikke jeg helt over det, enda. Har tenkt på det i hele dag, for det var så fint! Det er kanskje ikke så interessant for de ukjente av leserne mine å høre så mye, så jeg skal begrense meg til ett bilde.
Her er mesteparten av vennegjengen. Så trivelig!
Det jeg imidlertid har lyst til å trekke frem for dere er at jeg holdt tale. Jeg måtte ikke, for jeg hadde ikke noe forloveransvar eller noe sånt, men jeg hadde lyst. Det skal sies at jeg var veldig nervøs rett før, og jeg har ikke Mannens egenskap til å prate løst til hele rommet, jeg nistirret på brudeparet hele tiden, men jeg synes at det gikk ganske bra. Jeg skrev den ferdig før påske, og har holdt den for assistentene gjentatte ganger, men jeg er ganske stolt for at jeg turte. Grunnen til at jeg deler dette med dere, kjære lesere, er at det er i stor grad på grunn av dere. Dere har gitt meg så mye positive tilbakemeldinger, dere har lest og delt så mye at jeg har møtt media flere ganger, dere kommer inn på bloggen min flere ganger i uka, og tvinger meg dermed til å forholde meg til det å bli vurdert. Det er jo det jeg er redd for ved å snakke; hva andre tenker om meg og det jeg sier. Det er riktignok mye mindre skummelt å sitte bak et tastatur, men jeg husker da jeg fikk mine første lesere, jeg var vettskremt over hva folk tenkte om meg. Senest på fredag, derimot, skrøt jeg til assistenten av at 120 mennesker hadde sett mystoryen min på snap. Synes det er så moro med mange folk! Det er ikke den samme jenta som begynte å blogge for litt over to år siden. Og jeg tror jeg har det bedre med meg selv nå, med litt mindre sceneskrekk.
Tusen takk, alle sammen!
Jeg vet alt om hvor skummelt det er å holde taler. Er mildt sagt ikke noe glad i det selv. Det er veldig gøy å skrive dem, men å holde dem. Brrr. Min første tale holdt jeg for en del år siden i min søsters bryllup. Da jeg fikk vite at hun skulle gifte seg, var FØRSTE tanke at ‘hjelp, jeg må holde tale’. hehehe. Men det gikk bra. Burde holdt tale oftere, så skrekken ble litt mindre for hver gang, for nå går det alt for lang tid mellom hver gang en tale blir holdt. Nok om meg.
Så hyggelig at du klarte å holde en tale og at du har litt mindre sceneskrekk. Bare man gjør en ting mange nok ganger, og ofte nok, så blir man bedre på ting 🙂 Ha en superfin ettermiddag.
Takk for kommentar! Ja, jeg skjønner deg godt, jeg tror jeg ville tenkt det samme selv! Men som du sier, det blir mindre skummelt for hver gang. Ønsker deg en nydelig uke!