Tenker jeg mer på ulykken i år enn i fjor? Tenker jeg mindre? Jeg vet ikke. Er jeg mer vandt til å være ryggmargsskadet nå? Sannsynligvis. Er det en god ting? Jeg vet ikke.
Jeg blir alltid ekstra lei meg 15.juni. I morgen er det treårsdag for ulykken, men i dag er det tre år siden jeg lagde meg frokost selv for siste gang, og jeg vet nøyaktig hva jeg spiste (bananpannekaker med cottage cheese i. Sikkert eneste gang jeg har puttet cottage cheese i noe frivillig!). Jeg kan fortelle nøyaktig hva jeg gjorde hele den dagen. Jeg kan fortelle hva jeg følte, og hva jeg hadde på meg. Jeg tror ikke en eneste dag står så klart i minnet mitt som 15.juni 2013, kanskje med unntak av bryllupene. Det knyter seg i magen når jeg tenker på det, når jeg hører sanger jeg vet jeg hørte på den dagen og når jeg ser for meg å falle ut av vinduet 7-8 meter over bakken.
I går møtte Mannen og jeg kjæresten til vår venn som døde. En helt annen historie, en helt annen situasjon, som endte med at vennen vår (som også var min kjæreste i ti måneder på videregående) døde av kreft uka etter at han fylte 30. I dag er det urnenedsettelse. Forrige helg skulle de giftet seg. Førstkommende helg skal hun til Firenze, i et bryllup, noe som egentlig skulle vært en del av bryllupsreisen deres. Hvor forbannet urettferdig er ikke livet? Hvor forbannet skjørt er ikke livet?
Jeg vet det er en enorm klisje, men det jeg har lært i løpet av mine 29 år, og ekstra mye i vår, er at man må leve mens man kan. Ryggmargsskade eller ei. Vi vet aldri hva som kan skje. Noe av det som har gjort at jeg har klart å være rimelig glad, ryggmargsskaden til tross, er at jeg vet at jeg de første 26 årene av livet mitt levde livet akkurat som jeg ville. Nå har skaden selvsagt satt sine fysiske begrensninger, så det blir aldri noe maraton på meg. Men jeg kan leve. Jeg får fortsatt være her med det mennesket jeg elsker over alt i hele verden, jeg får være med familien min, som er dobbelt så stor som før, på grunn av Mannen, jeg har en stor og fantastisk vennegjeng, jeg får se nevøen, fadderbarnet og alle andre barn som popper ut av vennene mine, vokse opp. Jeg har muligheten til egne barn en dag. Jeg får gi og motta kjærlighet.
Det er en kjip dag i dag, men desto viktigere å tenke på alt jeg ikke har mistet.
Ingen bilde i dag, syntes ikke det passet.
?
Og så må du ikke glemme alt vi andre har lært, vi som har blitt kjent med deg gjennom bloggen din. Det er ikke så rent lite!
Har tenkt på deg i dag og skal tenke på deg i morgen også. ? Jeg kjenner deg bare gjennom bloggen, men synes det er veldig kjekt (selv om du heier på “feil” lag ?). Ønsker deg alt godt. ??
Hei Carine! Vi har møttes i noen sammenhenger, men jeg tror ikke vi har hilst ordentlig. Men jeg var på festen da du skadet deg, og jeg tenker på deg de dagene her hvert år (jeg blir minnet på det fordi venninna mi som bodde i Fagerborggata har bursdag i dag, og jeg husker så godt at vi feiret bursdagen hennes på den festen og at du og mannen din danset på rommet hennes). Jeg har lest bloggen din ofte siden du startet (kudos for å blogge ofte, da blir det en sånn blogg som man husker på å gå innom når man har et ledig øyeblikk). Jeg lærer mye av deg, og synes du er kul og inspirerende 🙂 ønsker deg gode dager!
Hei 🙂
du kan ennå løpe maraton bare litt annerledes. jeg har ca samme skade som deg bare at jeg ikke kan bruke høyre arm noenting. har begynt å løpe på bislett med racingstol er veldig tungt men veldig gøy
alltid vemodig med funksjonjubileum men jeg iker fokuset ditt
🙂