Hei fra Løren, ikke Krakow. Som jeg skrev i forrige innlegg skulle vi egentlig vært i Krakow fra torsdag til mandag, men vi er i Oslo i stedet, på grunn av min ikke så gode form. Skulle veldig gjerne vært der, for resten av kjernesvigerfamilien er der nå, og feirer at min flinke svigerinne er ferdig med medisinstudiet. Hipp hipp hurra for en doktor i familien! 

Selv om jeg selvsagt ville vært der og feiret er jeg likevel glad for at vi ble hjemme. Det har ikke akkurat vært dager med mye overskudd, selv om jeg ikke var i seng før klokken ti i går. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har lagt meg i senga omtrent klokken åtte hver kveld denne uka. Riktignok ikke lagt meg til å sove før etter 11, men da har jeg som regel slumret et par timer til EM først. Stakkars Mannen, han har ikke hatt den morsomste kona de siste ukene. Nå har jeg imidlertid vært av antibiotika i halvannet døgn, første på tre uker. Jeg håper at infeksjonene er helt borte, og at fravær av antibiotika gjør meg litt mer opplagt. 

I kveld skal Mannen og jeg i 30-årsdag til den venninnen jeg har vært venn med lengst. Fra vi var 8-9 år til vi var 17-18 var  vi mer eller mindre uadskillelige. På barneskolen hadde vi tre andre vi også var sammen med, men vi var mest i vår egne private tosomhet. Vi hadde egne leker, eget skriftspråk for lappesending i timene, og eget tegnespråk. På ungdomsskolen ble den nære vennekretsen utvidet, og i dag er vi åtte gode venninner, som har vært venner siden da. Tosomheten var ikke like sterk, men det var aldri tvil om at vi var bestevenninner. På videregående gikk vi for første gang på forskjellige skoler, og fikk venner på hver vår kant, men vi var fortsatt veldig nære. Etter det har vi nok hengt mindre og mindre med hverandre, men når vi er sammen betyr det ingenting. Det er det beste med gamle venner. Hun kjenner meg, og jeg henne, på en helt annen måte enn de vennene vi har fått underveis. Ingen andre kan relatere til Oinken, Leken kommer, Livcareby eller hesten Pegasus som kun ville ha bananmilkshake. Til tider var jeg mer hos henne enn hjemme hos meg selv, og enda føler jeg meg som hjemme i barndomshjemmet hennes. Hun er som en søster, for jeg kan aldri se for meg å være uten henne. Vi kan la være å se hverandre i månedsvis, men så betyr det bare at vi har mer å snakke om når vi sees. Jeg er så takknemlig for at vi har klart å være venner i alle disse årene, og jeg er utrolig glad i henne. 


Gleder meg til feiring i kveld!

One comment on “Oslo

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *