Bevar AAP

Tenk deg at du leverer masteroppgaven. Du har jobbet hardt og målrettet, både for å få så godt resultat som mulig og for å nå den tidlige innleveringsfristen fordi du skal stå brud senere på sommeren. Du er 26 år gammel og livet smiler til deg. Bachelor- og mastergrad oppnådd og fremtid og arbeidsmarkedet venter.

Så faller du, brekker nakken og blir lam fra brystet og ned. Først blir du sykemeldt et år, hvor det er inn og ut av sykehus, og så plasserer NAV deg på “den gunstigeste [brukte NRKs ord her fordi det er direkte sitat, men det heter vel mest gunstig] økonomiske ytelsen de kan tilby deg. 

Så sitter du der. 

Pengene kommer inn på konto med jevne mellomrom”. Du jobber og sliter, både for å øke det kroppslige funksjonsnivået mest mulig, for å finne ut av hvordan man skal kunne kombinere en komplett ryggmargsskade med et arbeidsliv og for å finne ut av alle ordninger, regler, stønader og hjelpemidler som finnes. For ikke å snakke om å jobbe for å overkomme kroppslige utfordringer, slik som hvordan tømme blæra når man vil når man ikke har kontroll på lukkemuskulaturen.

Den angivelige mest gunstige ytelsen er altså arbeidsavklaringspenger (AAP), og utgjør 60% av din tidligere inntekt. Ettersom du var fulltidsstudent utgjør AAP 60% av minstesatsen til folketrygden, omtrent 12.000 kroner i måneden.

Slik var det for meg, Carine Øien-Ødegaard. Jeg var 27 år gammel da jeg ble plassert på AAP. Med bolig i Oslo, boliglån, ordinære kostnader alle har, i tillegg til skaderelaterte kostnader (ja, det er dyrt å være syk!), sier det seg selv at 12.000 kroner i måneden ikke holder. Men det var det som fantes.

Jeg ble dermed sjokkert av å lese på NRK.no at NHO-direktør Kristin Skogen Lund vil fjerne denne “lukrative” ordningen. Hvordan noen kan få seg til å mene at dette er en lukrativ ordning, eller tro at folk har lyst til å være syke i fire år for å heve 12.000 kroner i måneden, de har ikke noen ide om hvordan det er å være syk eller skadet. Jeg skulle gjerne sett Skogen Lund leve lukrativt på 12.000 kroner i måneden.

For å ha rett på AAP må arbeidsevnen være redusert med minst 50%, og det må i hovedsak være en sykdom, skade eller lyte som er årsaken til redusert arbeidsevne. Du kan som hovedregel ikke motta AAP i mer enn fire år, og i løpet av denne perioden er målet å komme (tilbake) i arbeid, gjennom arbeidsrettede tiltak og oppfølging fra NAV.

Vi snakker altså om syke og/eller skadde mennesker, hvor en lege og/eller spesialist har vært inne i bildet og skrevet en legeerklæring på at denne personen har en redusert arbeidsevne på minst 50%. Jeg mener derfor at NRK og Skogen Lund bommer grovt når de får det til å virke som om AAP kun er en hvilepute for ungdom uten fullført skolegang og jobb. Det er trist at det er høy ledighet blant unge. Her bør det absolutt gjøres noe, men ikke kutt i en ordning som er til for å hjelpe syke og skadete. Det er nemlig også trist at det er høy ledighet blant mennesker med nedsatt funksjonsevne.

NRK skriver om Christian Lund, som brukte fire år på å spille spill og være våken på nettene, og som ble (ytterligere) deprimert av å motta penger han ikke hadde gjort noe for å få. Men det er jo det brilliante med velferdsstaten. Det skal være et sikkerhetsnett, som betyr at dersom du er uten, eller har redusert, arbeidsevne, så kan du få hjelp. Jeg vet ikke hvorfor Christian Lund ble plassert på AAP i utgangspunktet, men ut fra artikkelen virker det som at alt ordnet seg for ham da han fikk utplassering på en bedrift innenfor NHO-ordningen Ringer i vannet. Kanskje hadde ikke Christian Lund redusert arbeidsevne lengre, hva vet jeg, men det er jo akkurat slike tiltak som skal skje mens du går på AAP. Du skal få prøve arbeidsevnen din gjennom tiltak som kartlegging av arbeidsevne, arbeidspraksis, og oppfølging. Riktignok er det NAV som skal hjelpe til med dette, så at de ikke klarte å følge opp Christian Lund tidligere er for dårlig.

Ringer i vannet er et strålende prosjekt, og jeg er enig med Skogen Lund i at slike ordninger kan og bør styrkes. Det samme bør ordningene for varig og midlertidig lønnstilskudd, slik at flere kan få en ordinær lønn fra arbeidsgivere. Det er sikkert flere som Christian Lund som har kjent på at man vil fortjene pengene man får. Jeg har selv følt på det, riktignok uten å bli deprimert. Jeg har en hel haug med eksempler fra mine halvannet år på AAP, som viser at NAV har stort forbedringspotensiale. Jeg mener altså ikke at AAP er perfekt, og er ikke i mot forbedringer. Jeg er i mot fjerning av ordningen. Det er nemlig dessverre ikke sånn at hverken tiltaksplasser eller ordinære stillinger står i kø og venter på å bli fylt opp, det er faktisk motsatt. I følge SSB er det 85.000 funksjonshemmede som står utenfor arbeidslivet og som ønsker å være innenfor. Sysselsettingen blant unge funksjonshemmede har falt fra 44 til 35% fra 2013 til 2016. Noe må man leve av mens man venter, uansett om man får seg ordinært arbeid selv, gjennom hjelp fra NAV eller ordninger som Ringer i vannet. Jeg tviler sterkt på at det vil hjelpe å gå rett på uføretrygd fra sykepenger. Er det ikke da bedre å leve lukrativt på 12.000 kroner i måneden, i en ordning som i hvert fall prøver å hjelpe deg tilbake i arbeidslivet?

 

 

(Jeg bare sier som Håvard Bakke i VitaePro-reklamen; det funka for meg)

Share

Leave a Reply