Jeg har fire assistenter som ble ansatt i juli og august. Fire stykker som ikke har vært på Sunnaas en eneste gang. Fire som ikke aner hvem nye Besta, FT eller noen av de andre Sunnaas-ansatte jeg hadde rundt meg er, eller hvor mye de hadde å si for rehabiliteringen og psyken min. De vet heller ikke hvordan det ser ut der ute. Det er jo to og et halvt år siden jeg kom hjem, så det er jo ikke så rart at de ikke er så kjent med Sunnaas, men de har heller ikke sett meg uten jobb, uten sittebalanse, uten tappekanalen i navlen, eller uten alle rutinene jeg, Mannen og andre har innarbeidet over de siste årene. De har heller aldri satt sine ben i vår forrige leilighet. Jeg synes det er så rart å tenke på at for dem har det “alltid vært sånn” for meg. Joda, de vet jo at jeg var utsatt for en fallulykke, og at jeg ikke alltid har vært ryggmargsskadet, men de har ikke sett noe av utviklingen fra den gang da til nå. 

I dag fikk jeg en melding fra ei som hadde en venninne som nylig var blitt skadet, og hadde fått omtrent samme ryggmargsskade som meg. Nå er alle ryggmargsskader og symptomer litt forskjellige, så selv om diagnosen er lik så trenger ikke symptomer/funksjonsnivå å være det, men visse likehetstrekk er det selvsagt. Og da jeg hørte om denne jenta, og tenkte tilbake til hva jeg kunne og hvordan jeg hadde det som nyskadet, så føles det som så uendelig lenge siden. Hvordan brukte jeg hendene? Hva klarte jeg å gjøre? Hvordan taklet jeg det? 

I mitt hode går det et skarpt skille mellom før og etter skaden, og et litt mindre skarpt skille mellom før og etter at jeg kom hjem fra Sunnaas. Men sannheten er jo at det er en del forskjeller på nå og et og to år tilbake. Det er bare vanskelig å merke at endringer skjer når de er så små og gradvise, så jeg tenker ikke så mye over dem. Men da Dagbladet var her for et par uker siden (de skal lage oppfølgingssak fra magasinet-artikkelen som kom ut i oktober 2014), så sa journalisten og fotografen at de så ganske stor forskjell på hvordan arm- og håndfunksjonen min var fra for to år siden og nå. Det er jo morsomt å høre, for alle andre jeg treffer ser jeg jo mer eller mindre jevnlig, så da er det jo ikke lett for dem å se heller. 

Heh, jeg følte jeg hadde et poeng, men at det druknet litt. Skylder på alle hormonene som koker hjernen min for tiden. 

Jeg holder på å gjøre meg klar for siste bursdagsfeiring. For alle gode ting er… 5. God helg, folkens!