Oi, hva skal man si? Min første tanke i dag morges var at jeg er bekymret. Bekymret for verden(sfreden), bekymret for USA og den enorme splittelsen i landet der og bekymret for at en mann som har kommet med så åpenbare fascistiske uttalelser likevel kan appellere til så mange millioner. Jeg har hatt en nagende følelse de siste dagene av at det kom til å bli Trump som vant, men jeg avskrev samtidig disse tankene med at det var mitt sedvanlige pessimistiske jeg. Videre tenkte jeg at nå skal en av verdens supermakter ledes av en som mener at jeg, både som kvinne og handikappet, har mindre å tilby verden enn en frisk (hvit) mann. Jeg forstår selvsagt at dersom jeg hadde møtt Trump ville han aldri sagt noe sånt, for i likhet med alle andre rasister jeg har møtt, kan de alltid finne enkelttilfeller som de liker, type “nei, han er OK, det er alle andre muslimer som er terrorister” eller tilsvarende. Trump kjenner sikkert kvinner, svarte, latinoer, lesbiske og homofile, muslimer, ateister og jeg vet ikke hva, som han liker. Når jeg tenker meg om er det egentlig ikke så viktig for meg hva Trump mener om ulike grupper av samfunnet.

Nå som valgresultatet er klart, og Facebook og media overøses med “wtf”, sjokk og vantro, er tankene jeg egentlig sitter igjen med hvor skummelt det er at så mange millioner mennesker sitter med en politiker- og eliteforakt som stikker så dypt, at forslag om å bygge en mur (!!) mot Mexico, nekte alle muslimer innreise til landet eller å “grab’em by the pussy” ikke er å gå alt for langt over streken. Det er ikke bare i USA dette er et faktum, høyrepopulistiske partier øker i tilfang over hele Europa, selv om både statsledere og alle jeg har på Facebook tilsynelatende er svært kritiske til at Trump ble valgt. Fattigdom og urettferdighet gir grobunn for hat, men det er egentlig ikke der problemene begynner, det er bare symptomer. Symptomer det er lette å avfeie som dumme, rasistiske og noe man kan heve seg over, fordi vi er så mye smartere. 

Men hvor fjerne har vi egentlig vært? Hvor navlebeskuende og sløve har vi vært? Åpenbart veldig. Finanskrisen er ikke over. Arbeidsledigheten er skyhøy, forskjellene i befolkningen stiger, prisen på helsetjenester øker. Dette er tilfelle både i USA og i Europa. Ja, selv i Norge, selv om vi er heldige her, med både penger på bok og en (enda) fungerende velferdsstat. I USA utgjør fattige hvite 40 millioner mennesker. De jobber døgnet rundt på en minstelønn som kun er en vits. Barnehage, SFO og collegefond er fremmedord, de har ikke råd. Obamacare stiger i pris. Den relative dødeligheten for denne gruppen øker. I likhet med den relative forskjellen i inntekt, utdanning og livssjanser. Er det rart de er sinte? Er det rart de føler seg, med Trumps ord; glemt? 
Det er jo ikke rart i det hele tatt. Det som er rart er at de ser til en forretningsmann som skryter av å la være å betale skatten sin. Det er ikke å være smart, det er å stjele fra fellesskapet. En forretningsmann som sikkert ikke betaler sine resepsjonister, renholdere og andre lavtlønnsyrker en cent mer enn han må, med andre ord; han tjener penger på de fattige. Andre må tjene lite for at han skal tjene mye. Likevel er Trump den eneste som har tatt denne gruppen mennesker på alvor, kommunisert til dem på en måte de kan relatere til, fått dem til å føle seg verdsatt. Jeg skulle ønske at flere hadde tatt denne gruppen på alvor. Vi har visst om dette lenge. Vi vet at det også skjer i Europa. Vi vet at det også skjer i Norge. 

Jeg har også vært blant dem som har trukket parallellen mellom Europa på 20/30-tallet og USA nå. Retorikken har absolutt fellestrekk. Men ettersom amerikanerne ikke lærte av Europa; har jeg følgende bønn: La oss lære av USA. Vi har det fortsatt veldig bra i Norge. Forskjellene øker, men de er mye mindre enn andre steder. La oss ta de med lav inntekt og utdanning på alvor og gi dem et alternativ til FrP (og det nye ytterliggående høyrepartiet som skal startes). Jeg tror at om amerikanerne hadde hatt noen andre å velge enn Trump, men som stod for noe annet enn elitene som Clinton representerte, så kunne resultatet vært annerledes. Jeg tror ikke at alle som stemte på Trump er fascister. Ikke i nærheten en gang. Jeg tror mange langt på vei bare velger å se bort i fra de kontroversielle uttalelsene, fordi Trump også ser (det velgerne) mener er løsningen; en mindre stat, lavere skatter, proteksjonistisk økonomi, flere jobber innenlands. 

Kanskje kunne Bernie som representant for Demokratene gitt et annet utfall. Det er uansett for sent. Men her hjemme har vi et valg til høsten og mulighet til å bygge ned forskjellene i stedet for å øke dem. La oss gjøre det! 

4 comments on “Om valg og sånt

  1. Som jeg skulle sagt det selv! Du er så flink til å skrive, Carine, og får sagt ting så bra. Lykke til med alt som venter dere av spennende ting framover ? Godt du ikke skal føde i USA ?
    Klem fra Sofie

    1. Tusen takk! 🙂 Veldig glad for at jeg ikke skal føde i USA, da ville jeg søkt om norsk statsborgerskap asap.

  2. Veldig enig. Da jeg våknet til nyheten tenkte jeg først: er det så mange idioter i USA, men så innså jeg at det er jeg som er dum, jeg har virkelig ikke fått med meg hva som rører seg i folket der borte. Årsaken er vel at jeg kun har lest norsk presses dekning av valgkampen…

    Det er en skummel trend Trump bringer inn i politikken, er redd den kommer til Norge også, la oss håpe at vi kan gjøre noe for å stoppe det!

    Fortsatt god helg!

    1. Hei! Det håper jeg også, men er ikke så veldig optimistisk. Tror imidlertid at det skal litt til å få det like ille her. Med økende forskjeller i samfunnet er sjansen likevel økende og forskjellene i Norge øker kraftig. I tillegg har vi regjeringsmedlemmer som egger til splittelse fremfor samling så ser absolutt tendensene her også. Ha en fin dag 🙂

Leave a Reply to Sofie Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *