Jeg er opptatt av miljø og klima. Ikke så mye som andre venner av meg er, men jeg mener generelt at verden jobber for sakte med å bremse CO2-utslipp og økningen i gjennomsnittstemperaturen. Det er jo en del man kan gjøre selv, som å fly mindre, kjøre mindre og forbruke mindre. Det hjelper litt, men om vi virkelig skal få gjort noe med klimautfordringene må det også strukturelle tiltak til. Både i form av påbud og forbud, men også tilrettelegging for å velge de “riktige” valgene. Vil man at det skal flys mindre? Man kan jo selvfølgelig skru opp prisene, men det beste er å gjøre det enklere å velge noe annet. Få velger tog til København eller Stockholm, for det er både dyrt, langtekkelig og flere bytter. Hva med en hurtigtogløsning mellom de tre hovedstedene? Det kreves samarbeid, og en høy økonomisk investering på kort sikt, men jeg tror både økonomisk gevinst og klimagevinst kan være høy over tid. Dersom det kommer et reelt alternativ til fly, tror jeg mange flere selv vil velge det. Jeg tror de fleste (bortsett fra de som nekter for at klimaproblemene er menneskeskapt) er enige med meg i dette. Det er riktignok mange ulike meninger om hvilke, hvor mye og hvor fort, tiltak må iverksettes, men at det må mer til enn hva enkeltindivider gjør selv, det er det nok liten tvil om. 

Nå er ikke jeg den første til å ønske hurtigtogløsning, og ideen er ikke akkurat original. Grunnen til at jeg valgte det som eksempel er at dette innlegget egentlig ikke skulle handle om klima og miljø. Jeg hadde lyst til å vise et eksempel der enkeltindividenes atferd styres av samfunnets rammer (gjelder jo egentlig all atferd), men hvor det er et uttalt politisk ønske om å endre denne atferden. 

Jeg hadde nemlig lyst til å skrive om (unge) mottakere av sosialhjelp. Det har vært noen innlegg i media i det siste (jeg har riktignok brukt en uke på å fullføre dette innlegget..), hvor unge arbeidsledige og unge arbeidsavklaringspengermottakere skriver at de føler seg mistenkeliggjorte og uthengt som late av FrP. Bakgrunnen er at regjeringen har innført aktivitetsplikt fra nyttår, for alle sosialhjelpsmottakere under 30. De aller sykeste skal selvsagt være fritatt, men ellers er “tiden der man kun syr puter under armene på ungdom er over, nå må de lære seg at det er et samsvar mellom plikter og ytelser” (Wiborg, FrP). 

La det først være helt klart; jeg synes at man skal jobbe og/eller gå på skole dersom man har mulighet til det. Sånn sett er det absolutt fint med tiltak som kan bidra til dette. Der jeg synes FrP bommer grovt med retorikken sin er å snakke om unge sosialhjelpsmottakere som en gruppe som først og fremst ønsker å ligge på sofaen og heve trygd. Selv om det helt sikkert finnes noen av dem, så er jeg bombesikker på at de aller fleste ønsker å gjøre noe. 

Kanskje man i stedet for å slenge pisken mot (unge) sosialhjelpsmottakere kunne gjort en innsats for å få kommunene, staten og private bedrifter til å ansette flere som sliter. Både syke og skadete, som kanskje trenger deltidsstillinger, og arbeidsledige, som kanskje bare trenger en fot innenfor et sted, ville hatt stor nytte av dette. Ja, det krever samarbeid mellom NAV og arbeidsplassene, og ja, det er en høy kostnad på kort sikt, men på lang sikt kan det derimot både gi økonomisk gevinst i form av lavere trygdeutbetalinger og bedre psykisk og fysisk helse for dem det gjelder. Det er nemlig ikke slik FrP skisserer; at det alltid er viljen det står på. Mange (jeg tipper de fleste) ønsker nok å velge å jobbe/gå på skole, men det er ikke sånn at det står en haug med ledige jobber og venter på dem.  

Akkurat som med klimasaken, tror jeg at det er enklere å velge det politikerne anser som det rette valget, dersom man har et ordentlig valg. 
Hehe, dette innlegget har jeg brukt en uke på, ti minutter her og der når jeg har hatt tid. Det er egentlig ikke sånn jeg liker å skrive blogginnlegg, for jeg mister tråden. Det kan dermed hende at dette ikke henger på greip, og at sammenligningen med klima er totalbom. I så fall skylder jeg på ammetåka. Takk og farvel.