Aldri har jeg lært så mye, både med hode og kropp, som jeg har gjort de siste syv ukene, samtidig som jeg føler meg nesten like uvitende som før jeg begynte. Her kunne jeg sikkert skrevet side opp og side ned om hvor fantastisk livet med baby er, og hvor komplett jeg føler meg som mamma og hvor grenseløs morskjærligheten er. Men det skal jeg ikke. For det første fordi det kan man lese andre steder, og for det andre fordi det er få ting som har fått meg til å føle meg så utilstrekkelig og usikker som undringen på om alt svarer til mine og (min forestilling om) andres forventninger. Det betyr ikke at jeg ikke synes det er vanvittig stas med baby, men jeg vil ikke bidra ytterligere til andres usikkerhet. 

To andre bloggere har fått baby i høst; Fotballfrue (som er fotballfrue no more, typen har lagt opp!) og Mammaen til Michelle (og hun lurer på hvorfor lesere tror hun liker Michelle bedre enn lillebroren). Jeg syntes det var gøy å følge med på deres svangerskap, fordi jeg selv var gravid. De var gravide med sine nummer to og tre, og visste litt mer om hva de gikk til. Kanskje? Jeg tenkte i hvert fall det da jeg leste formuleringer om å være like glade i fosteret som i barna de hadde fra før. Veldig merkelig tenkte jeg. For meg var lille I abstrakt og fremmed helt til han kom til verden. Allerede da begynte tvilen på egen mammarolle. Burde jeg vært mer glad i klumpen i magen? Jeg var veldig glad for klumpen, og hadde masse forventninger og glade tanker, men elsket jeg det ufødte barnet allerede? Nix. 

Det ble verre på sykehuset. Jeg hadde lest om Fotballfrues bekymringer for om hun kom til å elske den nye babyen like mye som datteren sin. Fin problematikk å ta opp, tenkte jeg. Hun skrev imidlertid at det øyeblikket hun fikk den nyfødte på brystet elsket hun henne like høyt. Dette øyeblikket, babyen på brystet første gang, blir portrettert i blogger, bøker, serier og på filmer, som det fantastiske øyeblikket hvor alt i livet faller på plass og kjærlighet for en ny betydning. Nå er nok dette øyeblikket ganske ulikt for de som føder og de som tar keisersnitt, for inne på operasjonssalen fikk jeg ham inntil ansiktet, men ikke noe hud mot hud-kos i rolige omgivelser. Alt jeg tenkte da jeg fikk ham til ansiktet var “hvorfor er du lilla, får du ikke puste?”, og “burde kjærligheten skylde over meg nå? Burde jeg plutselig elske ham kjempehøyt?” Så ble han tatt bort, for han pustet ikke nok, og jeg lå igjen og lurte på om jeg følte de riktige tingene. Jeg var jo mamma nå. Følte jeg meg som mamma? Jeg kjente ingen plutselig forandring eller plutselig kjærlighet, og brukte masse tankekapasitet på å uroe meg for om jeg var glad nok i babyen min. 

Uheldigvis hadde lille I våte lunger og måtte tilbringe fem dager på intensiven, og jeg måtte bruke det første døgnet på postoperativ. Det betød at første døgnet fikk vi ikke være sammen. Jeg fikk lov å dra på besøk til ham i omtrent en halvtime, hvor han endelig fikk ligge hud mot hud på brystet. Men det var med slanger og maskiner koplet til både ham og meg, og en haug med sykepleiere rundt oss. Det ble dermed ikke noe magisk kjærlighetsøyeblikk da heller, selv om det var veldig, veldig fint å endelig kjenne og føle ham. 

Når jeg nå skriver dette kjenner jeg at jeg blir livredd for at noen skal tolke det til at jeg ikke var glad i babyen min, eller enda verre, ikke er glad i babyen min. Ingen av disse tingene er tilfelle, heldigvis. Men det er sant at jeg funderte på om jeg fikk fødselsdepresjon mens vi var på sykehuset, nettopp fordi den første tiden som mamma ikke var sånn som jeg trodde det skulle være. Heldigvis snakket jeg forsiktig med Mannen om det, og han kunne berolige meg med at han for det første også følte det sånn, og for det andre at han ikke trodde at foreldrefølelsen og foreldrekjærligheten går fra 0 til 100 for noen. Man må vokse inn i det. 

Når jeg nå ser tilbake så tillegger jeg denne usikkerheten i stor grad til hormoner og frykt for å feile. Men det er ikke så lett å skjønne eller å tenke det når man er midt oppe i det.