Det er flere ting jeg har blitt overrasket over, når det gjelder mine egne følelser, etter at jeg ble mamma. Plutselig har ting jeg ikke trodde betydde noe særlig for meg blitt superviktig.
Det ene har med amming å gjøre. Før jeg fødte fikk jeg av og til spørsmål om jeg skulle amme. Ja, hvis jeg kan, svarte jeg alltid. Jeg var fullt klar over at ikke alle får det til, av ulike grunner. Selv er jeg oppfostret på tørrmelk, fordi jeg tålte ikke morsmelk. Jeg har helt siden det hatt et anstrengt forhold til laktose, og får fortsatt vondt i magen om jeg drikker mye melk. (Det var en dårlig egenskap å ha da jeg i høst cravet kaffe latte hver dag. Det ble det en bråstopp på da magen plutselig sa fra at nok er nok.) Jeg visste ikke om dette kom til å påvirke min evne til å produsere melk, om lillegutt også ble intolerant eller om det ikke ville ha noe å si. Om det ikke funker får vi bruke morsmelkerstatning, tenkte jeg. Jeg har jo levd fint på det, og det samme har pappa.
Så kom lille I. Litt mindre enn forventet, med litt svake og våte lunger. Fem dager på intensiven med maske på ansiktet og sondemating. Kroppen min fikk keisersnitt og 24 timer på observasjon. Ikke ideelle forhold for å få i gang amming. Selv om jeg begynte med pumping på sykehuset, før han kunne die selv, ble ikke starten super. Det er fortsatt mulig å fullamme, sa de. Men ettersom han ikke var så stor, selv etter intensiven, kunne han ikke “kastes ut på dypt vann”, slik man stort sett gjør med babyer. Vi måtte jobbe for å få opp vekta, og kunne ikke vente på at han knakk ammekoden.
Det ble dermed en kombinasjonsløsning, med både amming og flaskemating. Det har fungert greit. Tidvis har det vært supert, mens tidvis har det vært slitsomt og stressende. Han blir forvirret av ulike sugeteknikker og litt lat av å få flaske. Det har gjort at produksjonen min aldri har blitt god nok. Fra brystet må han jobbe mye mer for føden. Oftest går det fint, men andre ganger ligger han og skriker med brystet i munnen, fordi han vil ha mat. Det eneste han trenger å gjøre er å slutte og skrike, og starte med sugingen. Det går jo alltid til slutt, men de værste gangene lurer jeg på hva som er poenget. Han får to tredjedeler av maten sin fra flaske uansett. Hvorfor ikke bare kutte ut amming, og kun gi flaske? Det blir mindre stress og mindre tid brukt på mat.
Men jeg klarer ikke. Jeg vil så gjerne gi ham den melka jeg har. Hvorfor? Jeg aner ikke! Jeg mener jo virkelig at morsmelkerstatning er supert. Har ingen idèer om at morsmelk og/eller amming er magisk, men likevel har jeg så utrolig lyst til at han skal spise av meg. Jeg er så fascinert over hvor sterkt dette ønsket er. Jeg som til og med prøvde å være mentalt forberedt på at han kanskje ikke tålte melka, og at amming dermed ville være utelukket. Det må være noen hormoner eller instinkt eller ett eller annet.
I dag har jeg vært hos frisøren og klippet av meg halve håret. Lille I liker nemlig å lugge under amming. Nå er jeg dermed klar for et par måneder til med amming.
Bare så det ikke er noen forvirring; jeg forventer ikke å få svar på hvorfor!
Har vært der! Produserte nok melk til å fylle et eggeglass hver dag. Holdt på i 8 mnd før babyen streika og ville ikke ha pupp mer. Skjønner ikke at jeg orka nå etterpå. Men der og da så MÅTTE jeg bare…
Wow, du fortjener en medalje for utholdenhet! Jeg klarte ikke så mye lengre, så nå har jeg slutta. Men er fornøyd med avgjørelsen nå, selv om det var tungt den dagen jeg sluttet.
Dette er bare av de første “merkelige” greiene man gjør som mamma. Det blir mer etterhvert ?.
Det finnes flust av gode eksempler på at “det går bra” ,gjennom å gi bare flaske, pupper eller kombinasjon .
Man må bare bli enig med seg selv og finne det som er minst utmattende i denne perioden.
Snart er det alle dilemaer og spml rundt fast føde( når, hva osv),så baller det på seg fra da.
Hehe, du har nok helt rett i det. ??
Det er som du sier sikkert et instinkt som gjør at du fortsatt ønsker å amme, selv om det er et slit med det. Barn klarer seg jo helt fint med morsmelkerstatning. Det vet man jo. Men man vet også at å amme barna er det beste. Så da blir det det klassiske: “Ikke gjør noe bra, til fienden av det beste”, hvor morsmelkerstatning er “bra” og amming er “det beste.
Synes løsningen du har valgt med å forsøke å fortsette med amming, er meget lurt. Barnet får i seg en del næringsstoffer og enzymer fra ammingen, som man ikke finner i morsmelkerstatning.
Nå har jeg sluttet likevel, så da satser jeg på at du har rett i at MME er bra nok! ?
Jeg er ikke mamma, men jeg sitter selv i rullestol (muskelsykdom) og har utgjort meg mange tanker om hvordan det ville vært for meg om jeg skulle hatt barn. Jeg har tenkt mye rundt det. Amming er jo allerde noe som mødre opplever som et stort press og tipper du føler ganske mye press fra før for å takle situsjonen best mulig. På tross av alle vitaminer og godsaker som man gir barnet via amming så ville jeg tenkt på deg selv også. Babyen har det best når du også har det bra. Du burde ikke slite deg ut! Jeg er så ekstremt imponert over hvordan du/dere takler og legger opp denne situsjonen, som for alle og en hver er fremmed og skremmende første gang. Og så er du i den situasjonen i tillegg. Så ja..Ikke plag deg selv med tanker om amming og dra strikken for langt. Skap heller “positive” situsjonen enn å presse deg for mye!? Press har du nok av! 🙂 Det er sikkert ikke gyldig kommentar dette her med tanke på at jeg ikke har barn. Men tro meg,- hvor mange tusen timer har jeg ikke tenkt på temaet. Hvis man setter situsjonen i perespektiv og ser på alt som har gått så bra hittil med deg og baby (sånn utad i alle fall 😀 ) og alt du har gått gjennom, så hva betyr det om du “ruller inn” puppen og bruker krefter på de andre hundre oppgavene som og er ekstremt viktig 😀 ?? Jeg kan forestille meg en del av tankene du har rundt det å være mamma og ikke fysisk “normal”. Det må være tøft. Jeg ble rørt til tårer når jeg så du skulle ha barn…..Du bør ikke ha dårlig samvittighet for dette. Det er ikke et nederlag . Alt du gjør hver dag er en seier og bevis på at du er en helt. Håper det er greit å si det jeg gjør og jeg er åpen for kritikk dersom det er altfor feil. Jeg tenker den dag i dag at amming ikke hadde vært noe jeg hadde hengt meg opp i. Det er så mange andre ting som jeg vet er verre. MEN jeg er ikke mamma. Tør likevel å tenke og reflektere over det 🙂
Du kommer til å bli og er en fantastisk mamma. Grusomt å lese om bpa systemet. Jeg har selv vært gjennom den rulla og har opplevd diverse utsagn selv. Ikke la det knekke deg. Tenk at dette gjør deg enda mer sterk og rustet til å lære sønnen din om livet og mennesker i fremtiden!!!!
Stå på. Du er et forbilde. Klem
Ine 🙂
Du. Da jeg leste denne kommentaren begynte jeg nesten å gråte, for det var akkurat det jeg trengte å høre. Tusen, tusen takk!
Ikke la deg stresse med amming. Hva med å la Lille få stagget den verste sulten med flaske. Og så puppen etterpå. Da er han ikke panisk sulten og vil kanskje bare ligge å kose litt, da kan det være at det kommer litt melk. Om ikke så ikke slitt deg ut med det. Bruk heller energien på nærhet og kos. Har fire barn selv. Nr 1 ble amma i 2mnd. Nr 2 i 9 mnd.nr 3 i 6 mnd. Og nr 4 i 1 år og 9 mnd. Og alle ble like friske og gode.
Hei. Takk for tips og oppmuntring. Men nå har jeg sluttet. Han ble ammet til han var to måneder, men ikke den siste uka. Det føles veldig befriende, egentlig. Jeg har så mye mer tid til å leke med ham, kose med ham og prate med ham.
Da vi ble foreldre prøvde jeg å sjekke eksisterende forskning for å finne ut hvor mye barnet vårt ville “tape” på å ikke bli ammet….og svaret er mest sannsynlig ingenting.
Studier av amming og barns utvikling er i hovedsak korrelasjonsstudier. Barn som blir ammet utvikler seg godt. Men det er langt i fra sikkert at denne effekten er kausal, det kan være at det for eksempel skyldes at barn i “gode hjem” i større grad blir ammet.
Den beste studien som prøver å se på kausale effekter er fra Storbritannia og bruker ukedag for fødsel som “eksperiment” (instrumentvariabel). Ukedag for fødsel er så godt som tilfeldig, men i helgene er det mindre ressurser på sykehusene til å hjelpe mødre til å komme igang med amminga. Barn født i helga blir dermed ammet i mindre grad. Disse barna kan da sammenlignes med barna født de andre ukedagene.
Konklusjonen fra studien er at amming har forholdsvis stor effekt på kognitiv utvikling, men ingen effekt på helse. Effekten på kognitiv utvikling er imidlertid kun signifikant på de laveste nivåene av utvikling – kvantil 10 og 25. For barn over disse nivåene påvirker amming heller ikke kognitiv utvikling.
En kan ikke konkludere endelig basert på en enkeltstudie, men dette er per i dag den beste kunnskapen som finnes. Du kan dermed slappe av, noe vi også etterhvert gjorde, – du har tatt en god beslutning som ikke vil påvirke barnet negativt på noen måte.
(Studien finner du her: http://www.homepages.ucl.ac.uk/~uctpamv/papers/breastfeeding.pdf)