I dag tester jeg nyrefunksjonen. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg fikk en innkalling i fjor, rett etter at jeg hadde fått en positiv graviditetstest. Undersøkelsen skjer ved at de sprøyter inn et radioaktivt materiale og tar flere blodprøver over fire timer, for å sjekke hvor fort jeg kvitter meg med materialet. Det stod i innkallingen at man ikke kunne gjøre det mens man var gravid, så jeg avlyste/utsatte timen i fjor. De spurte når babyen skulle komme, så de kunne sende ny innkalling. På nyåret fikk jeg en ny, til i dag. I brevet stod det at amming “går som normalt”. 

Ettersom man må faste fire timer før og helt til undersøkelsen er over, var timen egentlig 08.30. Men det er for tidlig for meg, så jeg fikk utsatt det til 10.00. Begrunnelsen jeg brukte var selvsagt ryggmargsskaden, men også babyen. De var dermed ganske klar over at jeg var nybakt mor. Og ettersom “amming går som normalt”, slo det meg ikke at jeg ble radioaktiv og dermed må holde to meters avstand til lille I. Det kan hende det er åpenbart for noen, men ikke for meg. Det viser seg at det de mente med “amming går som normalt” var at stoffet ikke går i melka, men det kunne de formulert litt bedre, synes jeg. Så da sitter jeg her da, med en kanyle i armen, to meter unna og håper at sovebabyen min er sovebaby også de neste timene. 

Mannen er på vei nå, for å gi ham mat og skifte bleie. Hadde vi visst dette på forhånd ville vi nok planlagt litt annerledes. Men det er bare å krysse fingrene for god nyrefunksjon, så stoffet forsvinner ut så fort som mulig. 

Hilsen Sulten (30)