Nå som graviditeten er overstått og litt på avstand, tenkte jeg å forsøke å oppsummere hvordan det var å være tetraplegiker og gravid. Vil bare begynne med å poengtere at opplevelsen min ikke kan generaliseres til andre rullestolbrukere, ryggmargsskadde eller tetraplegikere. Kanskje unødvendig, men jeg vil ikke ha på meg at jeg uttaler meg på vegne av noen andre. 

En onsdag i slutten av april var det endelig to streker på testen. Vi hadde prøvd å bli gravide i noen måneder, så den positivt resultat var svært etterlengtet. Jeg skulle hatt mensen søndagen før. Denne søndagen kom dagen etter bryllupet til Shandreas, så vi tok to tester den lørdagen. Det var en svak antydning til en strek nummer to på den ene testen, men så utydelig at vi ikke tenkte at den kunne være positiv. Søndagen kom og gikk uten noe mens, men jeg pleide ikke være så regelmessig at vi egentlig tenkte så mye på det. Men da det hadde blitt onsdag kveld og fortsatt ikke noen mens, mente Mannen vi burde sjekke igjen. Ettersom månedene hadde gått med negative tester, og jeg var bombesikker på at denne også skulle være negativ, satt vi ikke sammen og ventet på resultatet. Mannen var på badet, og jeg på soverommet. Jeg tittet bort på testen, og trodde virkelig ikke mine egne øyne. Jeg var så utrolig sikker på at den skulle være negativ at jeg trodde dette var en feil. Jeg ropte på Mannen, han fikk tårer i øynene med en gang. Jeg var likevel ikke overbevist, så vi måtte ta to til den kvelden, i tillegg til en dyr en fra Clearblue dagen etter. 


Når jeg tenker tilbake så tenker jeg at jeg burde ha skjønt det da en assistent spiste lompe med salami, noe jeg er veldig glad i, og jeg nesten ikke klarte å holde ut salamilukta, eller da jeg fikk vannvittig lyst på grønt eple, men halvveis ut i eplet plutselig hatet smaken av grønt eple. Men det slo meg ikke i det hele tatt. 

De første 12-14 ukene var nok ganske vanlige. Jeg var ekstremt trøtt, og måtte ved flere anledninger ta en timinutters powernap etter jobb eller trening. Jeg var også ekstremt kvalm, hatet tanken på nesten all mat og måtte på noen dager tvinge ned en smoothie, bare for å få i meg noe næring. Hadde jeg hatt magemuskler til det ville jeg nok kastet opp, men det gjorde jeg aldri. 

Det var på slutten av de første 12 ukene at ryggmargsskaden lagde sitt første problem, ekstrem urinproduksjon om natta. Jeg har hele tiden måttet tømme blæra en gang om natta, men på denne tiden snakker vi hver time. Minst. På denne tiden hadde jeg også tre urinveisinfeksjoner på rappen, og hva som ledet til det ene eller andre er vanskelig å si. Resultatet var uansett at vi sov nesten ikke. Jeg svidde av alle assistenttimene jeg hadde spart i buffer, på å ha nattevakter som kom inn og kateteriserte hver time. De nettene vi ikke fikk noen til å jobbe måtte Mannen gjøre det, men han orket ikke hver time så vi tok annenhver. Husk at vi skulle jo på jobb, og dette varte i ukesvis. Ofte gikk det, men det var nesten like ofte urinlekkasjer. 

Jeg søkte om å få ekstra assistenttimer til all nattjobbingen. Jeg trodde at å slippe å ligge i din egen urin og/eller slippe å gjøre ektefellen utmattet av å aldri sove lengre enn to timer sammenhengende skulle gjøre saksbehandlingen enkel, men nei. På den tiden hadde jeg en annen saksbehandler enn jeg har nå. Det tok tid, og han sa han hadde jobbet hardt for å overbevise sjefen sin, men jeg fikk timer. Denne saksbehandleren og jeg hadde blitt litt kjent gjennom de to årene han har hatt meg som bruker, og jeg tror han visste at jeg ikke løy eller overdrev. Likevel, ettersom det tok tid å få svar, prøvde vi å finne andre løsninger. En uroterapeut på Rikshospitalet foreslo inneliggende (permanent) kateter om natta. Det er ofte forbundet med økt fare for uvi, men såpass hyppig kateterisering som jeg uansett drev med var jo også det. Jeg sa faktisk da fra til bydelen at jeg ikke trengte alle timene jeg omsider fikk, for jeg ville at de skulle vite at jeg ikke var en som ba om timer jeg ikke trengte. Jeg beholdt/brukte bare de jeg faktisk hadde brukt på nattevakter. 

Mens styret med kvalme, nattevakter og urinveisinfeksjoner holdt på startet det som skulle prege de neste ti ukene av svangerskapet, nemlig lavt blodtrykk. Det er ikke uvanlig for gravide, og i hvert fall ikke for folk med ryggmargsskader, men det var likevel litt i over(under)kant av hva som var komfortabelt. Det var værst om morgenene. På en vanlig morgen besvimte jeg gjerne fem-seks ganger. Av og til kom jeg aldri helt til meg selv, og måtte bare tilbake i seng. Vi begynte med beinmassasje, sitte opp i sengen, drikke litt og spise frukt, men jeg tror ikke det var omtrent en eneste dag mellom midten av juni og begynnelsen av september hvor jeg ikke besvimte. I juli var jeg innlagt på Sunnaas i tre dager, for å måle blodtrykket i 24 timer. Resultatene kunne imidlertid ikke brukes til mye, for konklusjonen var bare at ja, blodtrykket er lavt, men babyen har det fint likevel. 


Når jeg besvimte satt jeg stort sett på do/dusjstol. Den er ikke vippbar, men for å få blod til hodet vippet alltid Mannen meg bakover, mens assistenten løftet opp beina. Det er imidlertid tungt og ikke helt trygt, så vi prøvde å få tak i en vippbar do/dusjstol. Men dere, jeg anbefaler ingen å få akutte hjelpemiddelbehov. Vi søkte gjennom ergoterapeuten i midten av juni. Når kom den? I midten av august. Og i begynnelsen av september var problemet med ekstremt lavt blodtrykk plutselig over. Resten av svangerskapet holdt jeg meg ganske stabilt på rundt 65 over 45. I kid you not. 


Dermed står den utrolig svære, tunge og elektriske do/dusjstolen nå fortsatt og tar opp plass på utstyrsrommet vårt. 


Når det gjelder det kroppslige så inneholdt siste del av svangerskapet bekkenproblemer. Det var (er) kun på venstre side, men det gjorde og gjør tidvis ekstremt vondt. Jeg har ikke kunnet ligge på venstre side om natta siden oktober en gang. Vi vet ikke helt hva det skyldes, men ettersom det ikke har gitt seg er mitt gjett enten betennelse eller stramhet i muskulaturen eller senene foran i hofteleddet. 

Når det gjelder det utenomkroppslige inneholdt siste del av svangerskapet mye bekymring for om jeg ville få nok assistenttimer. Jeg varslet min daværende saksbehandler allerede i mai om at jeg var gravid, og at dersom svangerskapet gikk fint ville jeg gå ut i perm i desember/januar, og dermed ville jeg trenge timer til nattevakter. Han sa da at han var så glad for at jeg varslet så tidlig. Vi bestemte da at vi skulle ta et møte i september, når vi visste litt mer om hvordan alt gikk, for å diskutere barseltiden. I mellomtiden sa han imidlertid opp. Det var snakk om fra bydelens side å ha et overlappsmøte med ny og gammel saksbehandler og meg, men de avlyste. Mitt første møte med ny saksbehandler var dermed i slutten av oktober (det kan du lese om her). Avslaget på søknaden kom ikke før 9.desember, altså tre dager etter at lille I kom til verden. De var altså varslet for første gang over syv måneder i forveien, men de klarte ikke å fortelle at nei, dette gir vi ikke timer til før uken han ble født. 

Når jeg ser tilbake på alt så tenker jeg at det kroppslige gikk over all forventning. Jeg var redd for at tappekanalen skulle ryke, at forflytning skulle bli umulig (har til og med fått heis for sikkerhetsskyld), at jeg skulle bli for tung og få trykksår eller at rygg og hofte skulle slite masse. Det siste skjedde til en viss grad, men det var stort sett levelig. Samtidig har det vært noe slitsomt å kjenne på hver eneste uke gjennom hele svangerskapet. På den andre siden har håret blitt tykt og vært mye mindre fett, føttene har vært mye mindre hovne under graviditeten og tarmsystemet raskere enn ellers. Så ikke alt har vært endringer til det negative. Jeg er også svært stolt over å ha vært i jobb frem til uken før jeg ble mor. Det er det ikke alle som får til, uavhengig av hvor funksjonsfriske de er. 


Motsatt synes jeg at møtet med det offentlige har vært vanskeligere enn forventet. Både å få tak i hjelpemidler når man har et ganske akutt behov (her har jeg til og med droppet å skrive om alt tullet med den elektriske rullestolen, men du kan lese om det her) og timer til assistanse. Assistentordningen er det som gjør at vi klarer å leve et relativt vanlig liv, men det føles som en vedvarende og tidvis ydmykende kamp om hver eneste time jeg har. Det må være mulig for dem å forstå at hjelpebehov vil variere gjennom livsløpet. 

Alt i alt kan jeg likevel ikke annet enn å se tilbake på det hele med glede. 

4 comments on “Tilbakeblikk: graviditeten

  1. Å Carine, jeg har ikke lest bloggen din på evigheter (tydeligvis!), så jeg hadde ikke fått med meg at du har blitt mamma! Gratulerer så utrolig mye! ❤ Jeg har ikke skrevet til deg før, men har lest bloggen din tidligere og synes du skriver veldig godt om både det ene og det andre, og det er så flott at du deler så mye av deg selv. Da blir det nesten som å få høre fra en gammel venn når jeg nå endelig fant igjen bloggen din.

    Veldig veldig hyggelig å lese om familieforøkelsen! Kos dere masse i babybobla og gratulerer igjen! ?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *