Jeg er i mye større tidsklemme nå i permisjonen enn jeg noen gang har vært før. Det høres jo dumt ut, for samtidig som jeg føler jeg alltid ligger på etterskudd skreller jeg gjennom tv-serier raskere enn jeg skifter sokker. Men det er alt som må gjøres med lille I, ligge på rygg og leke, ligge på mage og trene, spise, skifte bleier, kose, sove, trille en tur og kanskje helst også noe meningsfylt for meg. I tillegg så prøver jeg jo å få spist selv, og jeg må kateterisere enten det passer eller ei. De siste par ukene har lille gull slitt litt med luft og smerter i magen, så da har jo også mye tid gått med til byssing, og tilrettelegging for raping og promping. 

Det er ikke til å stikke under en stol at det er få dager hvor jeg rekker alt. I hvert fall uten stress. Men i går dere, i går var det masse tid til både rygg og mage på babygym, jeg hadde besøk av en permittert assistent og hennes baby på ti måneder, det var tid til å ligge på fanget og smile og pludre og vi var på trilletur i sola, og alt skjedde uten at det gikk på bekostning av bleieskift, spising, soving og kateterisering (selvfølgelig). Og som om ikke dette var nok, dere, så sov han for kanskje aller første gang gjennom Mannen og min sin middag. 

Jeg kalte dette innlegget selvskryt, men jeg kan egentlig ikke ta så mye kred selv. Jeg gjorde ikke ting noe særlig annerledes, egentlig. Men det føles uansett bra. 

God helg!