Åh, dere! I natt har jeg sovet i ni timer sammenhengende. Så sinnsykt deilig. Det var ikke fordi lilleputt sov ni timer i strekk, men fordi jeg sov med ørepropp. Jeg følte jeg fortjente det etter to netter hvor Mannen fikk sove, pluss en fredag med en skrikebaby. Ja, det stemmer, både natt til torsdag og natt til fredag hadde jeg nattevakt. Jeg har jo helt glemt å oppdatere dere på nattevaktssaken. 

10.februar fikk vi svar på klagen. Med hjelp av en god venninne som er jurist og jobber med offentlig forvaltning (riktignok ganske fjernt fra saker som min) skrev vi en knakende god klage. Det var formuleringer der som var så presise og velformulerte, og likevel så sylskarpe, at om jeg hadde vært saksbehandler og mottatt denne klagen hadde jeg blitt utrolig flau. Flau fordi begrunnelsene for avslaget i første omgang var svært lite gjennomarbeidet og hadde liten til ingen rot i lovverket. Jeg hadde dermed stor tro på at klagen skulle vinne frem. Det gjorde den jo for så vidt også. Bydelen la seg flat på alle prinsipielle punkter. Det var tydelig at de hadde brukt jurister denne gangen. Jeg er glad for at de ikke lengre legger til grunn at assistentene skal gjøre omsorgsarbeidet (selv om jeg finner det både svært uheldig og rart at de la det til grunn første gang) og at de innser at de ikke kan legge seg oppi hvordan Mannen og jeg velger å fordele permisjonen vår (selv om jeg fortsatt mener at saksbehandlere som ikke mener at jeg ikke kan ta vare på barnet, med praktisk bistand fra en assistent, ikke bør jobbe som saksbehandler innenfor helse og omsorg). 

Likevel fikk vi ikke de fem nettene vi ba om, med 8-timersvakter (altså 40 timer i uka). Vi fikk 28. De mener at fem netter var for mye, det holder med fire. Dette var for øvrig ubegrunnet. I tillegg mener de at nattevaktene bør være hvilende. Hvilende nattevakt innebærer at den som er på jobb får sove, og bare tjener 1/3 av timesatsene. Det betyr at bydelen bare trenger å betale 1/3 av timene, bortsett fra i 2*45 minutter, som de beregnet til våken tid og hjelp til mating. I utgangspunktet er det ikke noe galt i at vakten er hvilende når både vi og babyen sover. Da kan jo assistenten også sove. Den eneste praktiske utfordringen med det er at vi da er forpliktet til å tilby henne en seng eller sovesofa, noe vi ikke har. Men det går det jo an å løse, selv om jeg tviler på at bydelen gidder å betale merutgiftene til en sengeplass. Det som plager meg mer er de nettene han ikke sover. 

La oss si at jeg lager en vaktplan etter bydelens forslag, med fire hvilende nattevakter i uka. Vaktene må planlegges minst to uker på forhånd, og hvis jeg avlyser en vakt under to uker før må jeg likevel betale for den. Så kommer assistenten på jobb, går for å hvile, men lille I vil ikke sovne. Eller han sovner, men våkner igjen. Og igjen. Og igjen. Ingen av delene er usannsynlige scenarioer, selv for lille I som ofte sover ganske godt. Hvis nattevaktssystemet skal fungere må Mannen få sove/bli liggende, og nattevakten komme inn og bistå meg i hva enn som skal gjøres. Og dersom hun må komme inn, da hviler hun ikke. Da er hun i aktiv vakt, og skal lønnes deretter, for hver påbegynte nye halvtime. Selvfølgelig. Men om jeg setter opp vaktplanen i henhold til bydelens timeoverslag har jeg ikke “råd” til å lønne henne i en aktiv vakt. Mitt eneste valg da er å avlyse en annen planlagt vakt, minst to uker frem i tid. Jeg sendte to e-poster til saksbehandler om dette, men fikk bare til svar at jeg som arbeidsleder kan velge når jeg har assistenter på jobb, og at jeg kan sette opp planen slik jeg vil. Joda, men jeg er jo allerede “bundet” av at jeg må ha folk på jobb på morgenen og dagtid alle dager. Jeg kan ikke bare velge å ikke ha noen på jobb en dag. Jeg må jo stå op, og Mannen må på jobb. Hva sitter jeg igjen med da? Jo, færre nattevakter. 

Vi har dermed tre i uka nå. I følge Mannen hjelper disse tre masse. Sammenlignet med før 10.februar, hvor han måtte ta alle nettene er det jo en verden av forskjell. Likevel synes jeg helt ærlig det er smålig av bydelen og holde igjen på de siste 12 timene per uke. 12 timer i uka i åtte måneder, som var perioden jeg søkte om, hvor stor utgift er egentlig det? Når det er sagt fikk jeg ikke de 28 timene jeg har fått i åtte måneder heller, bare seks. 12 timer som er en enorm forskjell for oss, og sannsynligvis nesten umerkelig på budsjettet deres. Tenk om jeg hadde vært alenemor. Eller bare alene. Jeg måtte ha hatt bpa døgnet rundt. Bydelen sparer så mye penger på at jeg er gift, jeg fatter ikke hvorfor de ikke bare kan gi oss det vi ber om. 

Vi endte med å opprettholde klagen, som dere kanskje har sett i Dagbladet. Det betyr at den blir oversendt til Fylkesmannen. Sannsynligvis tar det så lang tid at selv hvis vi får gjennomslag så hjelper det oss ikke denne gangen. Men tenk om vi får et barn til. Et barn med kolikk. Eller tenk om noen andre med funksjonsnedsettelse, uten superflinke juristvenninner, trenger flere bpa-timer i en periode, på grunn av overgangen til foreldreskap. Det er hardt og kjedelig å være først ute, men om ingen kjemper for det vi har krav på, så blir ikke saksbehandlerne bevisste på problemstillingene og ingen får noe som helst. Mannen og jeg er heldige som er ressurssterke, til tross for ulykken. Da føler jeg vi har et visst ansvar. 

Men heldigvis er vi ikke de eneste som kjemper for dette. Uloba skrev dette innlegget i Dagbladet i går. 

God lørdag, hilsen Uthvilt Mamma og lille I, som har sluttet å sove.