Så har det skjedd, for aller første gang siden jeg fikk BPA på “fulltid” (les: ikke hjemmesykepleie); assistenten som skulle komme på jobb på søndag ble syk om natten, og kunne ikke komme. Alle andre ganger det har vært sykdom har de sagt fra seinest på kvelden før, så jeg har klart å skaffe vikar. Men å skaffe folk søndag morgen? Det er ganske umulig. Så da ble det Mannen da.
Heldigvis var det ikke dagen for å gå på do (kun annenhver dag her), så vi kunne nøye oss med påkledning. Det er jo i utgangspunktet ikke noe jeg liker, det at han skal gjøre sånt. Men vi hadde en svært rolig morgen, med Luksusfellen, slumring, kosing med lille I og litt tid med kun hverandre. Så alt i alt var det ikke så ille å være assistentløs, selv om det selvsagt er noe jeg prøver å unngå.
Det er likevel rart å tenke på hvordan mitt liv stanser fordi en annen er syk. Om jeg tenker for mye på slike begrensninger kan jeg føle at jeg nesten kveles. Jeg må, for min egen mentale helses skyld, fokusere på det gode, nemlig at det er aller første gang på over to år.
I dag er jeg imidlertid ikke assistentløs, så hun, lille I og jeg skal en tur på CC Vest. Jeg trenger bursdagsgave til fadderbarnet vårt, kost til å vaske plattingen for sommeren og stellematte. Hvor CC, sier du kanskje? Fordi Storo har mer folk og laaaaange heiskøer og doen på CC er diggere når du har stor rullestol og barnevogn.
God torsdag til alle!