C´est moi, Tetramamma

Tetramammatanker

Da jeg for et til halvannet år siden vurderte om jeg skulle legge ned bloggen, prøvde Mannen og jeg å bli gravide. Noe av det som gjorde at jeg ikke ville slutte å blogge var at jeg ville skrive om hvordan det var å være rullestolbruker generelt, og tetraplegiker spesielt, mens jeg ble mor. Så ble jeg gravid, og lysten til å dele ble større, selv om tiden ble knappere. Så kom lille I, og jeg føler ikke at jeg har vært flink til å dele det jeg i utgangspunktet hadde tenkt til å dele, nemlig særutfordringer i foreldreskapet knyttet til funksjonshemmingen. I den grad jeg har god selvinnsikt og klarer å analysere meg selv, så tror jeg det har å gjøre med at jeg vil så innmari gjerne være en like god mamma som jeg hadde vært uten skaden, og er livredd for å ikke være det. Jeg er derfor supervar på alt som kan bety at jeg ikke oppfyller det. Litt i overkant, vil jeg egentlig si. Men derfor føles det kjempevanskelig å skrive ned og legge ut eksempler på at jeg sliter med å lykkes med mitt eget mål. 

Før du begynner å synes synd på meg, eller inni deg argumentere mot meg med “ja, men du er jo en god mor” (dette er altså til de lesere som kjenner meg), så la meg si at jeg vet det. Jeg vet jeg er flink med barn, det har alltid falt seg naturlig for meg. Da jeg var 13-14 år begynte en venninne og jeg å sitte fast barnevakt for et tvillingpar på ti måneder og storesøsteren deres på tre. Når jeg nå ser på de to ni måneder gamle babyene jeg kjenner så tenker jeg at det er kjemperart at vi fikk så mye ansvar så unge. Men jeg følte det aldri som problem da, jeg satt jo så mye barnevakt, både i den familien og hos andre, så foreldrene må jo bare ha skjønt at dette gikk fint. Og det gjorde det jo. Jeg var hos dem nesten ukentlig til tvillingene var tre-fire år, og storesøsteren begynte på skolen. Så flyttet de dessverre, og jeg savnet hele familien. Men poenget var, at barn, det kan jeg. Jeg har aldri vært redd for å bli en dårlig mor, for jeg har alltid visst at om det er noe jeg kan er det å gi omsorg, glede, trygghet og kjærlighet. 

Usikkerheten min. Nei, usikkerhet er egentlig ikke riktig ord. Kanskje uro? Engstelse? Uansett. Engstelsen min går på at jeg ikke får utøvd denne omsorgen, gleden, tryggheten og kjærligheten slik jeg vil og vet jeg kan. Og enda større engstelse er det hvorvidt andre tenker at jeg klarer å fylle morsrollen. Når lille I gråter på fanget mitt med andre til stede enn Mannen så blir jeg stresset og tenker at nå tenker de andre at jeg ikke klarer å trøste mitt eget barn. Men når jeg skriver det nå så tenker jeg at det er vannvittig tåpelig å tenke, for alle vet at babyer gråter, også hos mammaene sine. Jeg tenker jo aldri at Mannen ikke klarer å trøste, selv om lillegutt gråter hos ham. Likevel blir jeg like stressa hver gang, så når vi har besøk holder jeg nesten ikke på babyen i frykt for at han skal gråte og de tenke sånt om meg. 

Jeg har tenkt at det er fint å ha assistenter på dagtid, for selv dager vi ikke gjør noe har jeg noen å prate med. Jeg har ikke kjedet meg noe i barseltiden, som jeg tenker jeg kanskje ville gjort om jeg tuslet rundt helt alene, med kun lille I som samtalepartner. Jeg er også heldig som har andre til å sette på vaskemaskiner og oppvaskmaskiner og til å vaske gulv, så jeg kan vie nesten all min tid til lille I. På denne måten er kanskje funksjonshemmettilværelsen et gode. Jeg får mer av det fine. Samtidig gjør det at å ha mennesker rundt meg og rundt oss at jeg føler meg under konstant observasjon. Dette har ingenting med assistentene i seg selv, de har stort sett overgått mine forventninger og bekymringer for hvordan være assistent til en førstegangsmor. Det er bare det at det er noen der absolutt hele tiden, og jeg blir mentalt sliten av å måtte finne ut av mammarollen med noen til stede. 


Når jeg nå tenker over hva jeg har skrevet over (uten å lese gjennom, for det gjør jeg aldri før det er ferdig), så innser jeg at selv om jeg knytter uroen til mine fysiske begrensninger, så er det kanskje mer mine personlige egenskaper som er problemet. Jeg er så ekstremt selvbevisst at det er til å spy av. Hvordan jobber man med det? 

Jaja, jeg kommer egentlig ikke på noen god avslutning på dette innlegget, annet enn at jeg nå føler at jeg har vært veldig ærlig og også oppfylt noe av målet mitt, nemlig å dele hvordan jeg synes det er å være tetraplegikermamma. 

4 comments on “Tetramammatanker

  1. Kjære Carine!
    Så flott at du deler disse tankene, og mange av dem er jo tanker alle nybakte mammaer har. At du er ekstra sårbar er ikke så rart, alle er sårbare angående sine svake sider, og dine fysiske begrensninger er ekstra merkbare nå som lille I er så liten og hjelpeløs. Men du skal huske på at denne perioden hvor I er så totalt avhengig av fysisk hjelp (løfte, skifte, vugge, bære) er en veldig kort periode i livet hans, og om ikke lenge greier han det meste av slike ting selv. Men mammaen sin, med alle de tingene og sidene du er veldig flink til, vil han trenge i mange, mange år. Du er jo, som du sier selv, flink med barn og flink til å gi kjærlighet og omsorg, og det trenger man ikke beina sine for å gi! Så stol på deg selv, du er mer enn god nok, og til de tingene du ikke er så god på har du mannen og assistentene til å hjelpe deg. Ingen i verden kan være en bedre mamma for lille I enn deg, og han er heldig som har så flotte mennesker som foreldre som deg og mannen din. Lykke til videre med livet som mamma, du er kjempeflink!
    Klem fra Sofie

  2. Hørt om appen wheelmap? Sånn rullestolvennlig restauranter, så det på NRK og tenkte på deg.

  3. Hei! Som nybakt rullestolmamma selv kan jeg si at jeg føler noe av det samme som deg. Når jeg er ute blandt folk jeg ikke kjenner og datteren min gråter så blir jeg så stresset og redd for hva folk tenker. Jeg er spesiellt redd for at de tenker “stakars baby”. Jeg blir også nervøs når jeg skal løfte henne opp av vognen, hvordan folk reagerer på min teknikk for å få henne opp fra vognen.

    Nå er ikke jeg tetraplegiker, men jeg har nedsatt funksjon i v. Arm/hand, men det jeg gjør når barnet mitt gråter offentlig er å amme:-)

  4. Min pappa satt i rullestol og har aldri kunnet løfte meg opp – men han ga meg mye annet som er mye viktigere i lengden. Jeg ville aldri ha byttet ham bort mot en gående pappa med sterke armer.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *