Legg merke til at rullestol er skrevet med stor R i overskriften. Det er ikke jeg som har begynt med anglifisering av bloggen, men en indikasjon på at dette skal handle om Plutselig Rullestol-forestillingen. For de som ikke husker det er det altså “masteroppgaven” til en venn av en venn, som går på skuespillerlinjen på KHiO. Han har laget en forestilling inspirert av bloggen, hvor han spiller karakteren Tiril (superrart at han valgte navnet til en av mine nærmeste venner), som da er basert på meg.
Jeg har hatt hodet fullt av navnefestforberedelser i det siste, så da det plutselig var tid for forestilling på torsdag var jeg ikke helt mentalt klar. Jeg hadde lest manus på forhånd, men likevel visste jeg ikke helt hva jeg skulle forvente. Jeg var egentlig litt nervøs, som på en måte var litt rart, for jeg skulle jo bare være tilskuer. Samtidig ikke rart, kanskje, for det var jo en forestilling på en måte om meg og min historie, samtidig er den jo bare basert på, så alle elementer som ikke stemmer med virkeligheten er jo lov, da det er kunstnerisk frihet og ikke en avisartikkel.
Så. Hvordan var det? Vel, det var rart! Mer enn noe annet var det utrolig merkelig å se noen spille ut tekster jeg har skrevet om mitt liv. Selv om mye var diktet opp, endret på, lagt til og trukket fra hvordan det egentlig er, så var noen deler så godt som avskrift fra bloggen, og jeg kjente til og med igjen noen formuleringer. Disse delene var egentlig de jeg likte best, for han er en utrolig flink skuespiller, og jeg syntes han tok mange ting på kornet. Han var god på tonefall og fakter, og fikk frem mange av poengene på samme måte som jeg mente det da jeg skrev. Til tider lo jeg så tårene trillet, for det var så morsomt. Mannen og jeg lo mer enn noen andre publikummere, tror jeg, men de følte det kanskje var upassende å le av og til? Noe det ikke er! Det er imponerende å være kun en skuespiller på scenen, men likevel holde på publikums oppmerksomhet og gjøre det morsomt.
Men det var også scener som ikke var så morsomme å se på, i hvert fall ikke om man er i mine eller Mannens sko. Alle steder der “Tiril” og Carine og “Tom” og Mannen spriker var egentlig litt vonde å se på. Tiril og Tom er mye mørkere og dystre personer, og forholdet deres er nok mer turbulent enn vårt er. Jeg har aldri sett meg i speilet og tenkt at jeg ikke kjenner igjen “klumpen med kjøtt” som er kroppen min, jeg tviler ikke på at Mannen giftet seg med meg fordi han elsket -og elsker- meg og jeg prøver å ikke tenke på alt jeg ikke kan, men heller fokusere på det gode. Tilsvarende ville Mannen aldri kjøpt en prekestol/gåstol for å “motivere oss”, for han forstår de medisinske realitetene like godt som meg, han er heller ikke så bekymret for psyken min og hvorvidt jeg forteller hva jeg egentlig føler, og han må heller ikke vaske meg, løfte meg (med unntak av vanskelige forflytninger når vi er på reise), tømme meg og så videre. Men det betød ikke at disse delene av forestillingen var dårlige eller gale, for det skulle jo ikke være meg eller oss. Og alt jeg nevnte over, som ikke stemmer for oss, stemmer nok helt sikkert for mange par hvor en har vært utsatt for en ulykke. Men når deler av forestillingen er så tett opptil virkeligheten blir det jo veldig rart å se på de delene som ikke er det, særlig når det gjelder forholdet mellom Mannen og meg. Men jeg pratet med publikummere etterpå, som hadde grått masse underveis, så det var jo tydelig at han rørte noe i dem, men jeg tror disse delene av forestillingen var bedre for de som ikke er oss eller kjenner oss veldig godt.
På slutten spilte han melodien til Get Lucky, som vi danset til på festen 15.06.13, og leste opp en blanding av hva jeg har sagt/skrevet om selve fallet og litt han la til selv, før han til slutt leste opp pressemeldingene fra 16.06.13. Enda jeg visste at dette ville komme, var det som å få en knyttneve i magen. Dette er jo ekte minner og det var trist og sårt og mye å se/høre det bli spilt ut på en scene. Det var fint gjort, altså, men bare veldig mye på en gang. Enda jeg selv ikke gråt, kanskje av emosjonell overload, vet jeg at både venner, familie og assistenter som så forestillingen måtte felle noen tårer her, og det skjønner jeg veldig godt.
Nå må ikke den jevne leser, eller du, T, for jeg vet at du kommer til å lese dette, ta dette som en anmeldelse av forestillingen. Det er umulig for meg å se denne med objektive øyne. Jeg har bare prøvd å formulere hvordan det var å være utgangspunkt for en forestilling, og hvordan en forestilling om det værste som har skjedd meg likevel fikk meg til å le til jeg måtte tørke tårer. Det er ganske merkelig. Men du gjorde en god jobb, T! Jeg synes du lagde en bra forestilling og at du var flink til å spille ut karakteren Tiril.
Nå må jeg hive meg rundt og børste håret før lille I våkner. God tirsdag, folkens.