På ungdomsskolen var jeg null interessert i samfunn og politikk. Jeg husker jeg gråt om morgenen før en samfunnsfagsprøve om partiene og valgsystemet, for jeg forstod ingenting og var redd for å få min første 2’er. Det fikk jeg heldigvis ikke (skippertak<3), men jeg tror likevel at samfunnsfag var et av fagene jeg likte desidert minst. Jeg klarte ikke fatte interesse for det. Det er på en måte rart, for jeg har alltid vært opptatt av rettferdighet og vært glad i historie. Resultatet av å gi beng i faget har vært at jeg nesten ikke husker noe av det jeg har lært. Jeg pugget meg til en 5’er i standpunkt, men skippertaksmetoden kommer til kort når det gjelder å få kunnskapen til å sitte. Men. Er det en ting jeg husker er det at da vi lærte om den kalde krigen (som jeg lenge ikke forstod noe av), så var det Vesten og USA mot Sovjet. Det var demokrati mot diktatur og det var fritt marked mot planøkonomi. Jeg vet ikke om det var boka, læreren eller mine medelever, men det var også åpenbart at Sovjet var de onde og USA og Vesten de gode (men de nordiske velferdsstatene var selvsagt enda bedre). For å lære forskjellen på planøkonomi og fritt marked (og blandingsøkonomi, som Norge hadde, som selvsagt var det beste) eksemplifiserte boka vår med kjøleskapsproduksjon. I planøkonomi lagde de fem- og tiårsplaner for produksjonen. Hvor mange kjøleskap skal produseres per år de neste fem eller ti årene? Ulempen med dette kunne være at de planla for få kjøleskap, og folk måtte klare seg uten, eller for mange, og man fikk en haug med ubrukte kjøleskap. Da var det bedre med fritt marked. Da var det ingen planlegging, men man tilpasset produksjonen til etterspørselen. Det var åpenbart bedre. 

Jeg har derfor gått og vært negativ til planøkonomi i 16 år. Det er jo tross alt et av de få tingene jeg husker godt fra samfunnsfagtimene. I tillegg har jeg tatt en bachelor i økonomi og lært mer om tilbud og etterspørsel, og også prissetting, og fått bekreftet at å planlegge for absolutte tall uten å ta hensyn til markedet, det er en dårlig ide. 

Jeg stusset derfor veldig da jeg hørte på radioen i dag morges om en politileder som sa at han trodde det ble vanskelig å fylle opp målet om å sende ut 9000 ulovlige innvandrere innen utgangen av 2017. Han mente at tilliten til politiet blant folk med oppholdstillatelse ble svekket av de stadige undersøkelsene etter innvandrere uten lovlig opphold. Det er ikke vanskelig å se for seg, bare tenk å skulle bli mistenkeliggjort gang på gang, kun fordi du tilfeldigvis ikke ser ut som du er født i Norge. I tillegg gjør slike absolutte mål at ressursene settes inn på å nå dette målet. Hva er resultatet av det? Jo, for eksempel at en familie på tre generasjoner fikk fratatt statsborgerskapet sitt fordi det var (mistanke om?) at det ble løyet på den opprinnelige søknaden. Både barn og barnebarn må lide, men heldigvis kan 27 stykker krysses av på lista. 

Jeg er ikke for ulovlig innvandring, selv om jeg mener at grensen mellom ulovlige og lovlige burde flyttes et langt stykke. Jeg er imidlertid ikke for at mennesker med lovlig opphold skal miste tilliten til politiet og staten fordi et mål skal nås. Hva om det ikke er 9000 uten lovlig opphold i Norge? Og uansett om det er det eller ei, burde ikke målet heller være å minimere antallet så godt det lar seg gjøre, fremfor å være opptatt av å fylle opp en kvote på et gitt tall? I en tid hvor det er økende ulikhet, større grad av polarisering i politikken, tilsynelatende lavere tillit til samfunnet og mange er redde for terror, er ikke lavere tillit til politiet i en gruppe av samfunnet hvor det er mye utfordringer fra før en veldig høy pris å betale for å fylle en kvote? 

Det er ikke kjøleskap det er snakk om denne gangen, det er mennesker. 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *